Ragnes nye liv

Innlegg #168

2011-05-24T11:03:00.003+02:00

Sommerferie!

Jeg hadde en idé om at når jeg endelig var ferdig med eksamen (jeg har ikke engang lyst til å snakke om hvordan det gikk på den, jeg aner hvirkelig ikke, og har en skikkelig dårlig følelse), skulle jeg virkelig kose meg. Jeg skulle få gjort så mye! Jeg skulle ta meg en uke fri og bare gå tur i byfjellene, jeg skulle vaske leilighet (jeg tror ikke det er helt forsvarlig å bo i all driten som er her etter en tøff eksamensperiode...), jeg skulle være kreativ.

Men, værgudene er imot meg. Det er Regn. Skikkelig høst. Jeg er så trøtt! Får ikke gjort noe som helst.

Alle andre er fremdeles fryktelig opptatt med jobb og eksamen, så jeg kan ikke ha avtaler om å treffe noen for å komme meg ut, og jeg har bare ikke nok energi til å dra meg ut på egenhånd.

Siden jeg ikke får gjort noe annet, burde jeg strengt tatt gått på lesesalen og jobbet med masteroppgaven. Eller jobbet med Kulturlogen-ting. Meeen nei.

Satser på at været snart blir bedre, og at energien kommer tilbake med solen.

Ragne

Innlegg #167

2011-04-11T10:15:00.003+02:00

Travel og sliten. Det er nok de to ordene som best beskriver denne tiden. Men også "spennende og utfordrende".

Jeg lever nok på grensen for hvor min egen kapasitet.

Jeg prøver å gjøre arbeid til masteroppgaven, men det er ikke så lett. Så lenge jeg tar et fag i tillegg, er det mye lettere, og ikke bare fordi faget heter "monstre og magi i fornalder- og riddersagaer", men fordi det er tungt å begynne på noe når jeg ikke har nor tidspress, og ikke har noe pensum så jeg må selv finne alt jeg skal lese.

Men nok om det.

Jobben i Kulturlogen (lenke) tar mye energi, men det er gøy! Vel å merke kan jeg styre min begeistring for uendelig mye søknadsskriving til forskjellige institusjoner som kulturrådet og fylkeskommunen, men gjennomføring av konserter, og søndagskafé er fantastisk.

I tillegg har jeg (endelig) begynt i Amnesty student Bergen. Hurra! Det er godt å føle at man gjør noe for samfunnet og menneskeheten, om enn så lite. Jeg hadde bare tenkt å være i Afrikagruppen, men alle de forskjellige gruppene utnevner en til å jobbe med menneskerettighetsuken som går av stabelen i høst. Det var ingen andre som meldte seg, så da gjorde jeg det. Men jeg skal IKKE melde meg frivillig til å være leder for gruppen fra høsten av, selv om vi trenger ny leder. (Særlig siden jeg har fryktelig lyst til å jobbe med konsertplanlegging i Kvarteret i tillegg. Jada, det blir nok litt vel mye, men det er jo gøy!)

Det har rett og slett ikke vært mye tid til overs i det sise. Lørdag skulle jeg på middag hos noen venner, men jeg var helt knust! Jeg klarte ikke bevege meg fra sofaen. (Jeg klarte å krype til butikken ti minutter før den stengte for å kjøpe meg en grandis.) Heldigvis forstod jeg selv at det ville være en dårlig idé å presse meg selv til å gå siden jeg skulle opp tidlig på søndag og bake siden jeg skulle ha Kulturkaféen. (Kaféen er åpen hver søndag, men én person på jobb. Den som jobber må og bake noe som skal selges.)

Men, det er sol! Og hestehoven blomstrer, og jeg kunne i går gå med vårsko og uten skjerf, så jeg får litt energi av det.

Nå må jeg gå. Må få noen timer på lesesalen før jeg skal på Amnesty-møte, før jeg skal på stiftelsesmøte i Liverbirds Bergen, før jeg skal møte noen og se fotballkamp.

Ragne

Innlegg #166

2011-02-10T10:14:00.002+01:00

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om året mitt så langt, siden det er så lenge siden jeg har skrevet.

Jeg hadde tenkt å skrive om operasjonen i begynnelsen av januar, om hvor flink Aleks var med flyttingen mens jeg var på sykehuset, hvor vanskelig det er å komme igang igjen med studiene når hodet enda ikke er helt på plass, men hvor gøy det er med et fag som handler om monstre og magi i fornalder- og riddersagaer. Kanskje litt om hvordan januar er, som jeg har funnet ut, en eneste lang mandag, hvor alle er i dårlig humør, og vinteren virker uendelig lang.

Og litt om hvordan jeg hater å ha bursdag. Det tar alltid knekken på humøret.

Og litt om hvor fornøyd jeg tror jeg kommer til å bli med å bo på Danmarks plass.

Men, BT tok efektivt knekken på dette i dag.

I godt samarbeid med psykolog Jan Atle Andersen (lenke).

Nå vet ikke jeg så mye om mobbing i arbeidslivet, men jeg vet en del om uttalelsene til denne psykologen.

Hvordan i alle dager kan han påstå at han i løpet av 26 år bare har truffet på to mobbere, og at alle andre som hevder de er mobbet egentlig bare surmuler??

Og hvordan kan han si at det er offerets feil, selv om de er barn, at det er mobbet? Det er jo egentlig det han sier, man legger selv opp til å bli mobbet, og foreldrene må lære barna å ta igjen.

Tja, njo.

Jeg kan være enig i at man skal lære barna at man ikke skal ta imot alt, man dskal ikke alltid vende det andre kinnet til, av og til må man si at noe ikke er greit. Men å si at det er barnets eller foreldrenes feil?

Personlig kunne jeg aldri sagt fra. Uansett hva som ble sagt, tok jeg aldri igjen. Jeg hadde sosial angst! Jeg turte ikke snakke med folk! Og det var min feil?

Det som gjør meg mest sint, er kanskje ikke det at han som psykolog kan si noe sånt, men heller det at det fremdeles går inn på meg. Etter all den harde jobbingen jeg har hatt for å komme over alt, krymper jeg meg fremdeles og tenker at "Ja, det var nok sikkert min feil".

Pokkers mann.

Ragne

Innlegg #165 - Hvordan overleve julen med en depresjon.

2010-12-20T09:05:00.003+01:00

Julen er ikke bare fryd. Det er tungt å være sosial og blid hele tiden. Det er vanskelig med all maten. Og det som gjør alt virkelig ille, er at de fleste går ut fra at det er koselig hele tiden. Selv føler jeg et voldsomt press på å kose meg.

Men jeg har funnet mine tips som gjør høytiden litt lettere å komme seg gjennom:

1) Ta deg pauser.

Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å trekke seg tilbake innimellom. Dette er nok lettest hvis du, som meg, tilbringer flere dager på ett sted, og derfor kan gå inn på soverommet en stund. Eventuelt ta deg en spasertur.

2) Bok!

Hvis du sitter og leser en bok, er dette lettere å unnskylde å ikke være sosial. Du trenger ikke engang å lese den, så lenge det ser sånn ut.

3) For å overleve måltidene

(for oss som har en livslang krig med mat) er det veldig nyttig å huske de gamle reglene. Spis sakte, tygg hver munnfull minst 20 ganger. På denne måten slipper du å sitte med et tomt fat foran deg mens de andre fortsetter å soise, og du sliper å spise for mye og derfor få dårlig samvittighet som igjen går veldig ut over humøret.

4) Allier deg meg en venn/venninne.

Her er det mye hjelp å få. Du kan enten unnskylde deg til familien og gå på besøk, eller få besøk. Det er utrolig hvor mye det hjelper bare å få noen andre å snakke med, som kanskje kjenner deg bedre. Du kan og unnskylde en lang periode i ensomhet ved å ta en telefon til noen, og man kan trenge noen å lesse av seg litt frustrasjon.

5) Vær ærlig.

Dette er nok kanskje det aller viktigste. Det er mye lettere å komme seg gjennom juletiden dersom de rundt deg vet hva du går gjennom, og derfor kan ta hensyn til det.

Mennesker som ikke har vært i vår situasjon, kan aldri vite hvordan det er. Derfor kan man ikke forvente at de forstår at det er en veldig vanskelig tid. De kan heller ikke forstå at det virkelig er nødvendig å så ofte ikke være sosial, det er så lett for andre at de ikke forstår hvordan presset om å holde en samtale, være interessant og morsom, og holde konsentrasjonen kan virke ødeleggende. Derfor er det viktig å, selv om man er åpen og ærlig, ha de andre tipsene som

back-up.

Hvis du er pårørende; la personen gjøre dette. Selv om du ser at han/hun bruker halvdårlige unnskyldninger til å dra seg unna. Ikke ta det personlig at personen ikke orker å være sosial hele tiden, det har ingenting med deg å gjøre. Det er frustrerende for personen å ikke orke. Man vil gjerne, men det bare går ikke. Tenk på at dersom han/hun får ta seg pauser, blir tiden sammen bedre fordi han/hun ikke er like trøtt og ukonsentrert.

Lykke til.

Ragne

Innlegg #164

2010-12-15T08:50:00.003+01:00

Det er godt med ferie, men ikke bare godt.

For meg innebærer ferie at jeg må ha en ekstrem selvdisiplin. Det tar enormt mye å komme seg opp om morgenen når man ikke har noen planer! Og planer er ikke så lett å lage når det ikke er noen andre som har ferie.

Jeg må komme meg ut hver dag, jeg må altså finne noe å gjøre på ute hver dag. Som helst ikke innebærer for mye bevegelse, for det er svinaktig glatt, og jeg har allerede falt flere ganger, og har mindre lyst til å brekke noe. Det skal helst ikke koste noe særlig heller. Det må være ganske tidlig, for hvis jeg ikke kommer meg ut før ca ti, blir jeg hjemme, og dagen er ødelagt sammen med humør. Og da snakker jeg ikke om at jeg bare blir litt gretten, jeg snakker om at jeg blir fullstendig apatisk. Alt er svart, og jeg klarer ikke gjøre noe som helst. Ikke spise, ikke lese, ikke sove, ikke se TV, og det er for sent å komme meg ut for å fikse det.

Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det er fryktelig, fryktelig tungt, og livsviktig, å finne noe hver eneste dag. En lege sa til meg en gang at hun skulle ønske det gikk an å gi kafébesøk på blå resept, og hun hadde et poeng. Det er veldig dyrt å være syk. Man trenger sysselsetting, som ofte blir på kafé, jeg har mye mer tid til å bruke penger enn folk som er i jobb.

Og trøsteshopping er vel et velkjent fenomen.

Ragne

Innlegg #163

2010-12-12T11:45:00.002+01:00

Det er eksamenstid (ikke for meg lenger, for jeg har FERIE!), førjulstid med stressede menger mennesker i butikkene, som ikke eier køkultur, og stopper på toppen av rulletrappen for å ha en lengre samtale med noen kjente, baking, og undring på om gavene er bra nok, det er kaldt og glatt (der røk mobilen min, gitt, men jeg har enda ikke brukket noe!), og for meg er det pakking og flytting.

I disse periodene er det viktig å huske at alt vil bli bra.

Bare se på denne siden (lenke), de er enige.

Ragne

Innlegg #162

2010-12-05T12:46:00.002+01:00

O trivelige adventstid.

Tilbragt på lesesalen...

I kveld er det konsert i Domkirken, som jeg virkelig vil se. Klassisk julemusikk. Det må jo til i denne travle tiden!

Men, nei. Innlevering i morgen klokken ett, så jeg kan ikke være ute så sent.

Sukk.

Det er fantastisk å være student. Men den siste måneden av semesteret, kunne jeg godt vært foruten.

Nå holder jeg på med prosjektskisse til masteroppgaven. Det er heldigvis ikke noe vi får karakter åp, bare bestått eller ikke. Men det gjør det jo og litt vanskeligere å engasjere seg! Særlig når man legger til de faktum at vi ikke har gått gjennom hva en proskejtskisse egentlig er, og hva som må med i den. Og, at faget er obligatorisk for meg, men er lagt opp etter de som tar et helt annet program, og som har en helt annen bakgrunn. Og, at vi har levert pensumliste som måtte gjennom en ganske streng prosess for å bli godkjen, men det ikke er noe som helst krav til at vi skal bruke det pensumet vi har valgt.

Jepp. Dette bruker jeg 2. søndag i advent på.

Jeg gleder meg til neste semester, når jeg kan skrive på oppgaven i stedet for å bruke mye tid og energi på å skrive om hva jeg vil skrive om.

Ragne

Innlegg #161

2010-11-30T12:10:00.002+01:00

Det er eksamenstid.

Jeg ble i går obs på at tiden har gått mens jeg ikke har fulgt med, noe som innebar en kalddusj da jeg fant ut at den første eksamen er på torsdag.

Man kan ikke få med seg alt, heller!

Men, jeg ble like overrasket da jeg fant ut at jeg var bedre forberedt enn jeg hadde trodd. Riktignok har jeg dette semesteret savnet tiden da jeg tok bachelor uten å lese, men alt stresset har nok ført med seg noe godt. Nå må jeg bare trene litt på å transskribere og normalisere litt norrøne håndskrifter, så tror jeg det skal gå bra!

Helgen går nok og på lesesalen. Jeg har innlevering på mandag, men etter det er det juleferie. Glede seg! Jeg kommer sikkert til å bruke en del av den til å lese litt til masteroppgaven, men det meste av tiden går nok til flytting. Vi har nemlig fått oss leilighet. (Hurra!)

Leiligheten er i et totalrenovert hus (så nylig pusset opp at det ikke er ferdig enda), og jeg tror vi kommer til å storkose oss med en bolig hvor absolutt alt er helt nytt. Et kjøkken med innebygde hvitevarer! Juhu! Og vi får TV-stue, så jeg kan sitt uforstyrret i den andre stuen og lese bok og høre god musikk.

Men, tilbake til eksamen. Innleveringen på mandag er en prosjektskisse. Noe, som sikkert ikke hadde vært så vanskelig hvis vi i løpet av kurset hadde fått vite litt om sjangeren prosjektskisse, litt om hva de foventer å få inn!

Og lesingen hadde nok vært litt lettere dersom de kloke hoder på universitetet hadde lagt byggingsarbeidet til for eksempel sommerferien eller begynnelsen av semesteret. Nå er det hamring, drilling, saging, og roping rett over hodet mitt. Og drilling og saging i metall er ganske så forstyrrende! Det skjærer i ørene.

Så, da trenger man en pause med litt blogging.

Innlegg #160

2010-11-20T13:33:00.002+01:00

I dag er den en sånn dag. En dag hvor jeg burde ha kommer meg ut for flere timer siden, og nå er det for sent. Nå har jeg sittet uten noe å gjøre på så lenge at jeg ikke har noen tiltakslyst. Jeg har prøvd å motivere meg for å gjøre husarbeid eller for å pakke, men får det ikke til. Det er utrolig kjedelig å gå og rydde og vaske i en leilighet du snart skal flytte fra, og det er ditte vanskelig å pakke når du enda ikke har funnet deg et nytt sted å bo.

Vanligvis er jeg ute av leiligheten hver dag, men i dag begynte dagen så feil. Jeg våknet kokken syv og måtte bare stå opp fordi jeg hadde så menssmerter. Jeg kunne ikke gjøre noe særlig, fordi Aleks fremdeles lå og sov. Dermed gikk de viktige første timene til å bare sitte og ikke gjøre noenting. Lese litt avis, surfe litt på nettet uten egentlig noe å surfe for. Og han gidder ikke bli med å finne på noe fordi han har ting å gjøre på, og har ikke det samme behovet som meg for å komme seg ut. Men jeg har egentlig ikke noe å gjøre ute, heller. Og hvis jeg skal ut noe sted, koster det penger. For det å gå på tur er helt uaktuelt, med mensen og svinekaldt vær.

Jeg har ikke noe jeg kan bake, for fryseren er full. Jeg har ikke noe kreativt å jobbe med, men hvis jeg hadde hatt det, ville jeg ikke klart det uansett fordi humøret er på bånn fordi jeg ikke har noe å gjøre! Ja, det høres rart ut, men sånn er det. Jeg er rastløs, men orker ikke gjøre noe. Jeg kjeder meg, men klarer ikke aktivisere meg selv. Jeg har lyst til å bare legge meg og sove til i morgen.

Jeg har dessverre for mange sånne dager. Jeg klarte nesten å komme meg ut i sted, men fant ut at bussen gikk om to minutter, og jeg sitter fremdeles i pysjen. Så var det en time til neste, og jeg klarer ikke å holde på initiativet mer enn fem minutter.

Blæh.

Gleder meg til å flytte til byn!

Ragne.

Innlegg #159

2010-11-15T09:31:00.002+01:00

Sliten!

Jeg ville ikke si noe til Aleks i uken som gikk, men jeg begynte å bli litt bekymret for meg selv. Jeg var så sliten jeg var virkelig redd for å falle sammen. Det ble kanskje litt mye:

Aleks ble 30 på lørdag. Så, det var kaffebesøk med mine foreldre på tirsdag fordi de skulle reise vekk. Og, kaffebesøk med hele svigerfamilien på lørdag; alt fra bestemor til 6 år gammel niese og hund.

Som sagt, skulle vi selge leilighet. Det var visning på torsdag, og budrunbde på fredag. (Den ble solg, til over takst :) Visning vil si utrolig mye vasking, og pakking av mest mulig for å tømme boder og skap og hyller for ting vi ikke trenger. Og baking av skillingsboller for å få duften av nybakt.

Lørdag var det som sagt kaffebesøk, men og til sentrum på to visninger, og fest på kvelden.

Søndag hadde jeg ansvaret for en trompetkonsert gjennom jobben. Det betyr kontakt med presse, masse søknader, masse praktisk å tenke på.

I dag har jeg innlevering i det ene faget mitt.

Puh!

Da jeg kom på lesesalen på torsdag var jeg rødskutt i øynene og skal over hele kroppen av ren, skjær utmattelse. Jeg begynte å glede meg til å bli operert i desember, for å få noen itmer mednarkose og noen dager med full rett til å ligge strak ut og være høy på smertestillende. Men, jeg ville ikke si noe til Aleks, for jeg visste at han og stresset, og at han trengte hjelp når jeg kom hjem.

Jeg vet ikke helt hvordan det går med innleveringen, men det får bare være. Jeg har gjort det beste jeg kunne ut fra situasjonen.

Jeg må huske at jeg ikke er noe supermenneske. Jeg er ikke frisk enda, og kommer kanskje aldi til å bli det, så det er viktig at jeg ikke har uker som denne. I hvert fall må jeg bare legge det bak meg og ikke tenke på hvordan det går med innleveringen. Men det er jammen ikke lett! Jeg tror det er et typisk jente-problem. Det er vel og derfor det heter "Snill pike-syndromet".

Ragne.

Innlegg #158

2010-11-05T10:34:00.002+01:00

Noen flere enn meg som kjenner seg (pinlig) mye igjen i Oda Rygh sitt innlegg i Aftenosten? (lenke)

Barn av akademikere, vokst opp på landet, og flykter ved første mulighet for å spise sushi og holde trygg avstand til Thousand Island med mindre den er hjemmelaget. Og følte seg utenfor som liten fordi man er den eneste som leser bøker, i hvert fall frivillig.

Jepp.

Ragne

Innlegg #157

2010-11-04T16:11:00.003+01:00

Nå som leiligheten endelig er ute for salg, og har blitt profesjonelt fotografert, er det vel på tide å vise hvordan den ser ut.

Før jeg flyttet inn, var tapeten i hele leiligheten spraglete gul-oransje-fersken, rett og slett ganske stygg. Veggen med det lille vinduet i stuen var helt dekket av et lerret, med prøsjekør over spisebordet. Aleks fant faktisk ut helt av seg selv at det ikke var hverken særlig pent eller praktisk (vi trengte ny pære til prosjektøren, det ville kommet på rundt 4000!), og jeg fikk frie tøyler til å gjøre min greie :) Det ble veldig bra, synes jeg. Soverommet pusset jeg opp tidligere, en lite overraskelse til Aleks mens han var på ferie med familien. Du skulle sett ansiktsuttrykket hans da han kom hjem og fant ut at jeg hadde solgt møblene hans og malt! (Han var veldig glad for det, og jeg visste at han ikke likte det sånn som det var før, så det var ikke bare slemt.) Nå har vi hatt det sånn en stund, og det blir nesten litt trist å flytte herfra. Men, jeg VIL til sentrum igjen! Jeg er ikke noe landlig person.

Så, her er det altså. Mitt hjem, i hvert fall en liten stund til.

(Lenke til finn)

Innlegg #156

2010-10-28T09:47:00.004+02:00

Jeg er forholdsvis sikker på at de ikke mener det på den måten (eller håper i hvert fall inderlig), men det er likevel en ganske problematisk nyhetssak NrK presenterer i dag.

Jeg hørte det først på nyhetene på radio, og tenkte jeg måtte lese om saken for å forsikre meg om at de ikke virkelig var så bastante. Jeg ble ganske beroliget, men setninger som " Om ein får alvorleg sjuke menneske til å gå i jobb, vil dei verta friskare " får meg til å se rødt.

Det handler altså selvsagt om psykisk syke og arbeid. (Lenke) Overskriften er hårreisende bastant "Psykisk sjuke bør arbeide". Snakk om å skjære alle over en kam!

Hadde jeg blitt møtt med den holdningen, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag! Psykisk syke kan ikke settes i en og samme bås. Det finnes like mange psykiske lidelser som det finnes psykisk syke. Det er ikke sikkert at en person med alvorlig personlighetsforstyrrelse bør jobbe. Det er like lite sikkert at en med mild depresjon bør jobbe. Det kommer helt an på pasienten. Det som passer for en, passer ikke nødvendigvis for den neste.

Slike nyheter gjør det litt vanskeligere for psykisk syke. Folk leser den, og tenker at du burde være i jobb. Eller du føler at det er det folk tenker. Slike nyheter bidrar til en stigmatisering av en gruppe mennesker som strengt tatt har det mer enn vanskelig nok fra før.

Ragne

Innlegg #155

2010-10-13T13:46:00.002+02:00

Alle har noe å si om Kari Jaquesson for tiden, og jeg slenger meg på.

Jeg kan forstå at hun vil ta opp en diskusjon om hvorvidt det er feites egen feil at de er overvektig, og på mange måter er det jo det. Men det er ikke relevant hos meg.

Det er min feil at jeg er feit, men det er tross alt en sykdom som har gjort at jeg har gjort meg selv feit. Det gjør ikke situasjonen noe bedre!

Derimot er det desto mer skam å være feit. Jeg er tykk, jeg har gjort det selv, og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg vil tro det er sånn for de fleste overvektige. Det er ikke noe man ønsker å være, man gjør ikke et bevisst valg om å bli feit.

Kari Jaquesson har mest sannsynlig aldri opplevd å være like misfornøyd med egen kropp som overvektige. Hun har nok aldri blitt kvalm av å se seg selv i speilet. Hun har sikkert aldri tenkt at hun ikke kan spise sjokolade offentlig i frykt for å få stygge blikk eller kommentarer slengt etter seg.

Man må ha eksepsjonelt lite empati for å si noe sånt. Hvorfor legge ekstra tyngde (no pun intended) til en allerede slitende gruppe mennesker. Det at "kjendiser" som Jaquesson viser at de synes det er greit, gjør at andre og synes det. De vil, bevisst eller ikke, rynke mer på nesen av overvektige, og tydeligere vise at det bare er ekkelt og vår egen feil.

Kommentarer som den hun kom med, gjør at sånne som meg synes det er enda litt vanskeligere å gå ut og la verden se dem. Det er mye tryggere hjemme i sofaen.

Ragne.

Innlegg #154

2010-10-07T08:45:00.002+02:00

På bt.no leser jeg i dag om 22 år gamle Ida som har spiseforstyrrelser. Da hun var 16, gikk hun selv til legen for å få hjelp, og opplevde noe jeg tror dessverre er ganske vanlig; Å ikke bli tatt seriøst.

For en 16 år gammel jente med spiseforstyrrelse å bli spurt om vekten sin, er ille nok. Men å da få beskjed om at man ikke er tynn nok til å ha et problem!

Mange av mine uendelig mange behandlere var av samme typen. Jeg gikk til den første psykiateren, og fikk beskjed om at jeg hadde en svært kompleks lidelse, med blant annet tre forskjellige spiseforstyrrelser: anorexi, bulimi, og tvangsspising. Når jeg siden fikk uendelig mange forskjellige behandlere, måtte jeg oppsummere problemene mine for hver gang. Når jeg fortalte om spisingen, veide de fleste meg med blikket, og sa at det ikke stemte. For å ha anorexi eller bulimi, må man være 20% undervektig, eller noe i den dur.

Nå har det seg sånn at de færreste har bare en av disse spiseforstyrrelsene. Tvangsspisere kompenserer gjerne med bulimi for å prøve å holde vekten. Anorektikere har ofte perioder med tvangsspising. For ikke å snakke om trening! Som og er en spiseforstyrrelse, tross alt. (I mangel på et bedre begrep.) Man trener altfor mye for å kompensere enten for å være for tynn, eller for å spise for mye.

Jeg husker at jeg etter timer med uforstående behandlere, tenkte at hvis jeg hadde kunnet, ville jeg grett. Jeg begynte og å fundere på hva som måtte gjøres for å bli tatt seriøst, og om det var noe poeng i å prøve, eller om jeg bare skulle gjøre slutt på lidelsene mine med en gang.

Hvis personer som er utdannet til å hjelpe mennesker i en så fortvilet situasjon ikke kan forstå at man har et problem, hvem skal da forstå? Hvor har de lært disse definisjonene? Det heter en "spiseforstyrrelse", det vil si at når man har et problem med mat og matinntak, har man en spiseforstyrrelse. Man går og tenker på det hele tiden, det styrer alt man gjør hver eneste dag, men jeg, som er 1,75 høy, måtte ha veid ca 45 kilo for å i det hele tatt bli vurdert tatt alvorlig. Selv om mat og tanker om vekt har styrt livet mitt i årevis.

Er det på tide å oppdatere lærebøkene i psykologi?

Er det på tide å oppdatere psykologene, kanskje? Og legene? Til og med psykiatere?

Dess lenger man går uten hjelp med en spiseforstyrrelse, dess vanskeligere er det å jobbe seg ut av den. Hvis man da må gå i årevis for å finne en behandler som tar deg seriøst, blir dette enda vanskeligere. Man gir opp. Når man har et sånt problem, er det de færreste som har kampvilje til å sloss for å få hjelp!

Det er på tide alle får øynene opp for at en spiseforstyrrelse ikke er å veie 40 kilo og holde på å dø av underernæring.

Ragne.

Innlegg #153

2010-08-25T11:34:00.002+02:00

Det er fryktelig lenge siden jeg har vært her inne nå.

Jeg har lenge vurdert hva jeg skal gjøre med bloggen min. Jeg er enda ikke helt sikker. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at det er flott at jeg skriver personlig om depresjoner, det gir folk et innblikk de ellers ikke ville hatt. Og det var jo nettopp det som var meningen! Det som derimot ikke var meningen, var andre tilbakemeldinger jeg har fått. Jeg vet at det er flere som leser den kun for å se om jeg slenger dritt om dem. Jeg vil ikke at folk skal være så usikre på både meg og seg selv at de føler det er nødvendig.

I retrospekt, ser jeg at det var fryktelig dumt å bruke mitt eget navn i bloggen. Jeg tenkte det ville hjelpe på troverdighet, hva er vel en så personlig blogg når den er anonym? Men, det var overhodet ikke meningen at forhenværende venner skulle sjekke hva jeg skrev om dem, eller at familien skulle lese den. Derfor har jeg ikke fortalt folk om bloggen, ikke lagt ut noen lenker. Det er tross alt ikke alt jeg vil at de skal vite.

Det frister derfor veldig å bare slutte med hele bloggen. Samtidig som staheten min kommer sterkt inn i bildet. Det er fryktelig dumt at noe sånt skal hindre meg i å fortelle om ting som kan være nyttig for mange.

Jeg er rett og slett ikke sikker.

Ragne

Innlegg #152

2010-06-23T10:45:00.004+02:00

Jeg er ganske fornøyd med meg selv. Til tross for at jeg har ferie, har jeg til nå klart å holde meg i aktivitet hele tiden. Jeg har for eksempel malt hus. Armene mine er ikke like fornøyd med det, men noe må forsakes for at jeg skal ha det bra mentalt.

Jeg stortrives med jobben min. Jeg liker virkelig den type arbeid. Organisere, føle at jeg gjør noe bra ved å jobbe for et bedre kulturmiljø i kommunen, og lage et springbrett for unge utøvende kunstnere. Og jobbe med en god venn. Jeg er jammen heldig.

Jeg hadde det også kjempebra som bryllupsfotograf. Synnøve og Torill var det første likekjønnede paret som fikk velsignelse i kirken den norske i Bjørgvin. Det var en kjempeflott dag! Veldig dyktige musikere stilte opp og spilte gratis for saken, helt uten å bli spurt til og med! Og vi storkoste oss mens vi vandret rundt i byen i vinden og regnet for å ta bilder mellom vielsen (på tinghuset) og velsignelsen (i korskirken!). Siden det var to damer i bunad og med buketter som kysset, var det ikke fritt for at turister stoppet opp og tok bilder av attraksjonen.

Det eneste negative med dagen, var at min søster glemte å låse bilen mens vi var på vielsen. Jepp. Jeg hadde med datasekken siden jeg skulle redigere bilder mellom vielse/ velsignelse og festen, for å printe ut noen og lime på noen lerreter jeg hadde malt som de skulle få i gave.

Det eneste som ble stjålet, var sekken min. Der lå all sminke jeg eide (ikke at det sier så mye, men det var nå litt), klær, parfyme, datamaskin, lommebok (som jeg virkelig trodde jeg hadde i vesken som jeg hadde med meg!), planlegger (så nå er jeg litt lost), boken jeg holdt på å lese (jeg løp til biblioteket på mandag og fikk lånt den, "Jonas" av Jens Bjørneboe. Kan anbefales.), og litt annet. Heldigvis hadde jeg ryddet ut Aleks' skoleting. Det hadde vært helt fryktelig hvis han hadde mistet "bibelen" sin, formelsamlingen.

Nå har det seg sånn at dette begynner å bli en vanesak for meg. Det var noe verst for min stakkars søster, hun har fremdeles veldig dårlig samvittighet. Men jeg begynner å bli rutinert på dette, og vet hva som må gjøres, og hvordan jeg skal komme over det. Jeg fikk fikset alt det praktiske på lørdagen og mandagen, og kvelden ble riktig så bra siden jeg med hensikt ikke har noe særlig forhold til ting. Jeg har virkelig lært meg at de forsvinner så altfor lett, og det gjør alt så mye vanskeligere hvis jeg skal sørge over de.

Denne siste helgen har jeg tilbragt i vakre Rosendal, i dåp til min niese Alma. (Den andre beibien jeg synes er tålelig okei.) Det er morsomt å se min bror så stolt. Det formelig lyser av ham.

Det ble tatt mange fine bilder der. En del virkelig nasjonalromantiske, man forventer å se en dame i bunad som roper på kyrne, og en del fine bilder av familien. Siden den andre søsteren min som tar masse bilde var fadder, ble jeg fotograf i kirken.

Og nå er det jo fotball-VM! Mitt fotballhjerte gleder seg. I stedet for kribling i magen ca en gang i uken under Premier League, har jeg nå den samme følelsen flere ganger for dagen! (Jeg har hørt noen rykter om at det er EM i friidrett her i Bergen nå, men hvem bryr seg, det er jo VM i fotball!) Og for de som ikke synes fotball er så spennende å se på, er det en veldig fin trend dette året med trange trøyer. Lekre muskuløse, solbrune menn i tran t-skjorte. Mmmm.

Men nå skal jeg ut og slikke sol. Det er ikke mer å male på huset før vi får stillas, men jeg har tenkt å nyte at det nå ser fint ut på terrassen!

Ragne

Innlegg #151

2010-06-08T11:37:00.002+02:00

Okei, det er litt lenge siden jeg har vært her inne. Det er på tide å begynne igjen.

Jeg har sommerferie. Ferdig med eksamen, hadde den 26. mai. Jeg har enda ikke turt å sjekke karakteren, jeg er veldig redd for at jeg blir skuffet. Det er et paradoks, jeg leser veldig lite, klarer ikke å konse eller få med meg noe, særlig ikke når lesingen består av å pugge verbbøying på latin. Likevel blir jeg alltid skuffet hvis jeg får mindre enn B. Aller helst skulle jeg hatt A på alle eksamener for å være fornøyd. Mindre enn B går hardt ut over selvbildet. Ikke særlig praktisk.

Solen skinner, og det er på tide å gjøre alt det som skulle vært gjort for to år siden. Aleks er nå heldig som har meg, synes jeg. Han jobber, står opp før klokken 6 hver morgen, og har derfor lite energi til sånt, så jeg har funnet malekost og gardintrapp, og har satt meg selv i sving. Jeg får dessverre ikke lov av ham å operere verktøy, litt på grunn av min kroniske tennisalbue i begge armene, og litt på grunn av min relativt dårlige skadestatistikk. Men jeg har klart å snike meg ut med hekkesaks for å ta de bambus-lignende vekstene som vokser fra naboens ugresshage og over på vår terrasse, og har klart å kutte ned med minimalt med blod. De vokser vel omtrent 20 cm for dagen, så det er en heltidsjobb bare det.

I forrige uke begynte jeg min sekretær-karriere. Det var veldig gøy. Jeg merker at jeg har savnet den delen av å jobbe for Lost Weekend. Jeg savner fremdeles ikke alt det andre, men det er gøy å gjøre noe fornuftig igjen.

Depresjonen blir bedre og bedre, og jeg fortsetter å forbause både leger, psykologer, og andre forståsegpåere. Noe som er veldig, veldig gøy.

Jeg merker fortsatt at den er der. Det er tunge dager, særlig når det er dårlig vær. Men jeg klarer som regel å tvinge meg selv til å prøve å få gjort noe likevel. Bare det å klare å ta ut av oppvaskmaskinen eller dusje og kle på meg på sånne dager, er en seier. For tiden sliter jeg litt med det faktum at jeg ikke har venner som ikke er involvert i skilsmissedramaet. Jeg savner å ha venner som er bare mine. Det ble ikke noe Amnesty-arbeid på meg dette semesteret, men jeg er fast bestemt på å gjøre det neste semester, sånn at jeg kan møte nye folk.

Apropos neste semester; Jeg har nå søkt på master. Jepp, jeg skal få meg en lenger utdannelse innen mitt unyttige fagfelt. Det gode med dette, er at jeg slipper flere grammatikk-fag. Juhu!

Vel, dette var en liten oppdatering. Har tenkt å komme igang igjen med bloggingen, så mer følger.

-Ragne.

Innlegg #150 - Noko av det vakraste XII

2010-02-25T11:30:00.002+01:00

Oops. Litt sent igjen.

Litt vanskelig å holde kontroll på hvilke dag det er når man egentlig ikke har noe å gjøre på. Og snart blir min juleferie avbrutt av vinterferie.

Ukens sang er fra det fantastiske orkesteret Beirut, fra skiven som kom i 2006.

Hvis du ikke har hørt på Beirut før, vil jeg virkelig anbefale de.

Ingen store planer i dag. Lurte på å dra på foredrag av Frank Aarebrot på det nyåpnede Kvarteret i kveld, han skal snakke om EU. Men, det begynner klokken 6, og jeg trenger nok noe å gjøre på før det.

Jaja. Her er i hvert fall ukens sang!

Beirut – Prenzlauerberg

Innlegg #149

2010-02-20T13:20:00.002+01:00

I går var en bra dag.

Den begynte med at jeg kom meg på forelesning. Veldig deilig hver gang jeg får det til, til tross for at faget mitt ikke har begynt enda. Det er godt å komme seg ut tidlig, og friske opp hukommelsen litt ved å snike meg med på andre fag.

Deretter gikk jeg på kafé for å treffe Minde, og kjøpte tre eksemplarer av den nye platen hans. Det var veldig koselig, som det alltid er med ham. Til tross for at han er så full av reisefeber at han knapt kan sitte stille, han reiser til Sør-Amerika igjen snart. (Han pleier å være der ganske ofte og lenge for å lage musikk, og henge med fine mennesker.) Vi ble enige om at jeg skal begynne å jobbe for ham! Idet jeg begynner å tenke på at jeg burde se meg om etter en jobb jeg kunne trives med, dukker denne muligheten opp (igjen). Har fått tilbudet før, men da følte jeg meg ikke helt klar for å jobbe. Nå skal jeg være sekretæren hans, skrive kjedelige søknader til forskjellige støttefond osv, og være med å planlegge konserter og tilstelninger.

Senere traff jeg Aleks for å gå på butikken. Vi planla en rolig kveld med chorizo -og olivenpizza, og film. Vi kjøpte noen øl og, for vi ville feire at jeg sendte skilsmissesøknaden min i posten i går!

Hipp hurra!

Det var på tide. Jeg har ikke villet gjøre det før, fordi jeg ville ha alt det økonomiske ute av veien først. Nå har jeg fått meg advokat som tar seg av alt det, så nå syntes jeg det var riktig.

Paulsen kom ned og var med oss hele kvelden. Veldig trivelig.

I tillegg fikk jeg mensen. Noe som ikke er veldig artig, men med tanke på at den var en uke forsinket, kunne jeg leve med kvalmen og smertene. (De er verre i dag, så nå er det litt vanskeligere å være glad for at den endelig kom.)

I dag skal jeg treffe Kjersti. Vi skal ta en hel dag sammen. Først skal vi på utstilling, "Blodig alvor", om revolusjonær kunst på 80-tallet. Glede seg! Så tar vi det litt som det kommer. Vi vil finne et sted og sitte ute og drikke kaffe, og kanskje ta oss en tur på kino eller gå hjem til henne og lage middag. Jeg liker sånne dager.

Ragne

Innlegg #148 - Noko av det vakraste XI

2010-02-17T10:41:00.002+01:00

Jeg skal på konsert i dag! Juhu!

Jeg så tilfeldigvis en plakat om at Ingrid Olava spiller her i dag. Det var egentlig ikke det viktigste poenget på plakaten, det var nemlig at hun har med seg The Tiny!

Kanskje noen husker at jeg var veldig skuffet over ikke å få med meg den konserten på Airwaves. Nå skal det gjøres godt igjen.

I den anledning har jeg valgt en sang fra deres album "Close Enough"

Tiny – Closer

Ragne

Innlegg #147

2010-02-11T10:27:00.002+01:00

Som sagt liker jeg bursdager svært dårlig. Min blir feiret med kinotur, en god måte å unnslippe på.

Her er andre ting som har skjedd den ellevte februar opp gjennom tidene. Dere har vel sikker allerede fått med dere at det i dag er 20 år siden Mandela slapp fri. Jeg setter over til Wikipedia for flere funfacts.

Innlegg #146 - Noko av det vakraste X

2010-02-10T11:15:00.003+01:00

Dette er det nok en del som vil være uenige i, men dagens sang er fantastisk flott.

Blue öyster cult er helt klart ikke et av verdens mest kjente band, og kanskje det er en grunn til det. Derimot har de minst en finfin sang.

Dette har vært en av mine favorittsanger i mange herrens år. Noen vil kanskje si at den er litt vel dramatisk, jeg vil kalle den veldig romantisk.

Blue Oyster Cult – (Don't Fear) The Reaper

Ellers går dagene uten at noe særlig skjer. Jeg gleder meg til neste uke. Da burde jeg være ferdig med både pre- og pstbursdagsdepresjonene.

Jeg hater bursdager. De er som regel fulle av skuffelser. Og i år blir intet unntak, det er til og med ikke tid til å feire den. Noe som kanskje er like greit, da slipper jeg å bli skuffet over at ingen har tid til å komme.

Jeg skal i stedet prøve å skvise inn to andre bursdagsfester og en releasefest på lørdag.

Så kan min dag forbigå i stillhet.

Ragne

Innlegg #145

2010-02-05T23:22:00.002+01:00

For en drittdag.

Gikk tom for Effexor i går, så i natt har jeg hatt mareritt og svettetokter og abstinenser. Dagen begynte fryktelig dårlig. Ikke noe spesielt, bare generelt dritt. Jeg har lekket som en sil, har bare ikke fått kontroll over tårene.

Ikke for at det nødvendigvis er så ille, jeg er glad jeg klarer å gråte igjen.

Jeg har lagt på meg, syprosjekter gikk rett i vasken, og en haug andre småting.

Vel, jeg måtte ha medisiner, så jeg måtte til senteret. For å føle meg litt bedre, fikset jeg meg førjeg gikk, tok på meg sminke og fikset håret.

Jeg trengte en ny bukse, siden de fleste ikke passer, og de som gjøre det, er fillete. Dessverre prøvde jeg en. Angret raskt på sminken, gitt.

Da jeg kom hjem, gikk jeg rett på badet. Hadde en trang til å dusje og grine. Så jeg gjorde det. Men jeg klarte ikke slutte å grine. Stod og hikstet, og hadde ingen kontroll. Hulket så høyt at Aleks hørte det. Han kom og hentet meg, tørket meg, og puttet meg i sengen.

Fryktelig slitsomt.

Tror jeg gråt så jeg hulket i en halvtime. Etter det, bare rant tårene.

Stakkars Aleks.

Det har bare vært en grusom dag. Jeg har ikke klart noe. Jeg var rett tilbake til tyngre depresjon igjen, og drømte en stund om å gå til broen og hoppe i stedet for å dra hjem. Var så desperat etter å bli mindre feit at jeg, i mangel på penger til å få det gjort skikkelig, ville utføre fettsuging på meg selv.

Jeg så plutselig ingen lyspunkter i livet.

Det er vel sånt jeg må regne med.

Men jeg skulle ønske jeg slapp.

Ragne

Innlegg #144 - Noko av det vakraste IX

2010-02-03T11:52:00.003+01:00

Dette er kanskje den fineste sangen i hele verden. Sett deg tilbake, nyt, kanskje gråt en liten skvett bare fordi det er så vakkert at det skjærer i sjelen.

Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, miserere nobis

Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem

Du Guds lam, som bar all verden synder, miskunne deg over oss

Du Guds lam, som bar all verden synder, gi oss fred

Samuel Barber, opus 11, Agnus Dei

Edward Higginbottom – Barber : Agnus Dei Op.11

Innlegg #143

2010-02-01T13:06:00.002+01:00

Denne helgen har jeg ikke gjort noe som helst. I hvert fall nesten.

På fredag kom pappaen til Aleks og hentet alt bosset i boden vår. Fantastisk deilig! Hele boden var stappfull, og vi fikk ikke satt på plass tingene mine, som derfor stod midt på stuegulvet. Fremdeles.

Det er fryktelig slitsomt å bo sånn. Å bo i esker er en ting, det er jeg forsåvidt vant med. Nå er i hvert fall alle eskene på samme sted! Men når eskene jeg bor i står i veien for alt, og alltid er i synet mitt, blir det rett og slett grusomt. Nå, når boden ble rensket, er faktisk stuen tom for flyttelass. Herlig!

Lørdagen ble altså brukt til å finne nye plasser til kassene mine. Så fikk gulvet seg endelig en skikkelig støvsuging! Dét var virkelig på tide!

Vi fant ut at vi ikke ville gjøre noe denne helgen, og det var deilig. Lørdagen ble som lørdagene vi er vant med fra barndommen. Grøt på ettermiddagen, fotballkamp, rydding og vasking, og en deilig, velfortjent kveld i armkroken foran fjernsynet, med god film, god hjemmelaget pizza, og lørdagsgodt.

Siden stuegulvet endelig var tomt igjen, kunne jeg fylle det opp med andre ting. I går kunne jeg endelig finne frem Burda, mønsterpapir, og stoff. Jeg kom dessverre ikke så veldig langt, noen sy-greier har forsvunnet i flyttingen, men jeg fikk i hvert fall tegnet opp mønsteret og klippet ut deler.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvor jeg har lagt det lille hjulet jeg bruker til å merke på stoffet med! Det ligger ikke i syskrinet, ikke i det lille rommet på symaskinen, ikke i stoff-esken, ikke i hobby-eskene, ikke i esken merket "et lurt sted", ikke i noen av eskene som var de siste som ble tatt ut fra leiligheten, og derfor ble fylt av diverse... Fryktelig irriterende. Jeg har endelig funnet karbonpapir (som har vært umulig å få tak i i det siste), også mister jeg den. Sukk.

Jaja, det er heldigvis ikke dyrt, bare irriterende.

I dag skal jeg få besøk av Lisa. Hurra!! Hun bor egentlig i Århus, men er hjemme en tur nå, så da blir det middag hos meg. Jeg skal prøve meg på en ny oppskrift, en kikert- og kokosmelksuppe med tofu. Glede seg! Hvis den blir bra, kan jeg legge ut oppskriften her.

Men nå får jeg komme meg av gårde. Må ut og kjøpe lite hjul til merking på stoff...

Ragne.

Innlegg #142

2010-01-29T11:35:00.006+01:00

Jeg elsker tatoveringer. I hvert fall noen.

Jeg er ikke så glad i "masseproduserte" tatoveringer eller portretter, men det finnes noen helt fantastiske tatoveringer der ute.

En fransk venninne anbefalte en tatovør på facebook. Jeg har forelsket meg helt i ham.

Jeg har arr på armene, som mange fjortiser har for tiden :p

Det er ikke noe jeg er flau over, og ikke noe jeg kan tenke meg å skjule. De er der, det var en periode jeg måtte gjennom. De er en del av meg.

Jeg har lekt litt med tanken på å få en tatovering hvor jeg inkorporerer disse. Det kunne blitt stilig, og arrene blir på en måte mer naturlig, en del av noe større.

Hvis jeg skal det, tror jeg at jeg vil til Paris til denne mannen og få kunsten.

(Jah, det var ikke så lett å få disse bildene riktig, jeg vil anbefale dere å gå inn på siden hans og se i albumet.)

Innlegg #141 - Noko av det vakraste VIII

2010-01-20T15:54:00.003+01:00

Jeg er fremdeles syk, og har derfor svært lite å melde. Jeg holder på å bli litt smågal av å ikke kunne gå ut, og jeg blir mer deprimert og mer irritabel. Sistnevnte kan ha noe med mensen å gjøre, og. Fikk den i går, noe som ikke har hjulpet på noe som helst. Hvis jeg blir syk, pleier det å være rundt når jeg får mensen. Da er immunforsvaret lavest. Så nå er jeg syk, er fryktelig stiv i alle musklene av å være syk så jeg har en forferdelig hodepine, og jeg har så vondt at jeg har problemer med å sitte, og henger over do.

O' lykke...

Velvel. Over til dagens sang.

El Caco er et av mine favorittband. Jeg har ikke hørt så mye på den siste platen, dessverre, men for hver plate går de mer og mer fra råkk til metall. Me like!

De har og noen flotte ballader, som disse:

El Caco – Underneath

El Caco – Down The Lake

Jeg går og legger meg ved siden av bøtten igjen.

Innlegg #140 - Noko av det vakraste VII

2010-01-14T21:35:00.002+01:00

En dag for sent, jeg vet det. Men jeg har en god unnskyldning. Jeg er syk. Igjen.

Nå sitter jeg oppreist lenge nok til å skrive litt her.

Foo Fighters har hatt en lang og god karriere, og har mye av kvalitet å by på (i tillegg til mange gode kommentarer om noen blonde sangerinner, noen riktige gullkorn).

De har jo. i tillegg til mange rock-låter, noen finfine ballader.

Dette er en av de.

Jeg hørte ofte på denne og tenkte på Aleks da jeg hadde kvaler. Da jeg trodde det kunne bli noe mellom ham og en annen, og jeg ikke ville forstyre det, og jeg jo var gift, men heller ville være med Aleks.

Følte meg litt fjortis da, ja. Selv om en fjortis kanskje ikke hadde funnet seg selv i nøyaktig samme situasjon...

Foo Fighters - The best of you

Innlegg #139 - Tiåret som har gått

2010-01-09T16:14:00.001+01:00

Dette blir altså et langt innlegg.

Da jeg begynte å tenke over hva tiåret som har gått har bringt meg av opplevelser, tenkte jeg først at det ikke hadde vært så begivnehetsrikt. Det var før jeg begynte å tenke over hvor lenge ti år egentlig er.

For selv om ett år virker ganske kort, har man tid til å gjøre ganske så mye på ti!

Jeg tenker ofte at jeg har levd et kjedelig liv, at jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer, men jeg har jo egentlig gjort ganske mye. Selv om jeg ikke har fulgt alle drømmene mine, som å bli minerydder, eller bli med i telemarksbataljonen. De er det kanskje like greit at jeg ikke har fullført, sett retrospektivt.

Jeg har heller ikke fått reist så mye som jeg skulle ønske. Da jeg først tenkte på årene som har gått, var det med mitt vanlige, negative syn. Men, sannheten er jo at selv om jeg har bodd der jeg virkelig ikke ville bo det meste av tiden, på Askøy, har jeg reist en del likevel. Skoleåret 01/02 ble jo tross alt brukt på reising med TenSing Norway, for å holde kurs og konserter, og starte nye kor rundt om i Europa og Russland. Og jeg har bodd ett år på Island. Det blir bare aldri nok, synes jeg. Jeg vil reise mer, bo flere steder, oppleve mer spennende! Det jeg tror jeg er aller mest redd for i livet, sånn sett bort fra arachnofobi, er å bli rotfestet. Slå meg til ro og bli kjedelig, tenke at jeg ikke trenger mer i livet enn hjemmet mitt og familien min, og jobben min. Jeg vil kunne flytte dit jeg vil, når jeg vil. Det er vel derfor jeg får litt hetta når jeg tenker over at jeg har samboer. Da blir jeg mer fastlåst. Jeg får heller prøve å tenke at når jeg har samboer, har jeg et sted å ha alle tingene mine mens jeg reiser, i stedet for å måtte ha de på et lager! Glasset er kanskje halvfult ved nærmere ettersyn.

Det var kanskje derfor jeg fikk panikk da jeg giftet meg og. Sånn bortsett fra at jeg ikke var forelsket, selvsagt. Da hadde jeg jo forpliktelser her. En annen å ta hensyn til når jeg skulle legge planer. Planer er jo forsåvidt noe jeg ikke er særlig flink til, så det var kanskje mer det at jeg faktisk måtte planlegge i stedet for å kune ta alt på sparket. Jeg prøvde jo å være like spontan selv om jeg hadde samboer før, men det var ikke så ofte siden han ble forferdelig sur. Som den gangen da Tone og jeg skulle på kafé. Siden det den gang ikke var noe sted å drikke kaffe på Askøy, skulle vi til sentrum. Selvsagt mistet vi bussen, så vi gikk på biblioteket for å lese aviser mens vi ventet på neste. Dette var på sensommeren, og avisene var fulle av tips om hvor man kunne reise på sydenferie for en billig penge, hvis man var fleksibel. Så, vi tok neste buss til sentrum, gikk sporenstreks inn på nærmeste reisebyrå og sa at vi ville til syden nå, byttet vakter på jobb, og var i syden noen timer etterpå. Vi koste oss stort da vi hørte hva de i leilighetene ved siden av oss hadde betalt for sine reiser, vi hadde betalt omtrent en tiendedel ved å reise uspesifisert og på dagen.

På kjærlighetsfronten har jeg jo og opplevd en del. Reidar, som jeg ble sammen med i 99 mens han var i militæret, ble dumpet med en gang han dimmet og det gikk opp for meg at han ikke lenger kom til å være på Andøya, og jeg ville bli tvunget til å forholde meg til ham daglig. Han feiret jeg nyttårsaften til 00 med. Han og kompisene hans elsket militæret, og ville helst være yrkesmilitære. Det ble naturligvis en ganske heftig diskusjon mellom de og den ene mannen som var pasifist. På pur eff, blandet jeg meg inn og holdt med den ensomme. Reidar likte det dårlig siden jeg helst skulle sitte stille og se fin ut. (Mohahaha!)

Ikke lenge etterpå ble jeg kjæreste med min eksmann. Vi hadde det helt fantastisk i begynnelsen. (Sånn bortsett fra at jeg på første deiten fikk vite at bestekompisen min var død, og neste deit var likskue.) Jeg flyttet inn kun få måneder etterpå, da jeg ble kastet ut hjemmefra. Vi bodde i en knøttliten, falleferdig leilighet med dusj i skapet på soverommet, og naboer som lå i krig med hverandre. Han hadde så mye ting over alt, at det aldri ble ryddig uansett hvor mye vi ryddet, og Dremmelen var borte i over et år, selv om vi hadde under 20 kvadrat og ingen bod. Leiligheten lå rett ved et skogholt, og jeg var fryktelig mørkeredd. Den var på toppen av en bakke som var så bratt at det ikke gikk an å legge asfalt i den, fordi den bare ville skli ned, så det var sement i stedet. På vinteren var det så glatt at jeg i dager i strekk ikke kom meg ut. Jeg ville kommet meg ned, men da hadde jeg ikke kommet meg opp igjen. Hvis jeg prøvde meg, håpet jeg naboene tok samme buss. Da dro vi hverandre opp etter «Lang lang rekke»-prinsippet.

Så flyttet vi og fikk en huseier som plutselig hadde blitt dement, og kunne finne på å stå på soverommet vårt tidlig en lørdags morgen for å kjefte på oss for at vi ikke hadde på varmekablene på badet. (Disse hadde bare en av/på-knapp. Hvis vi hadde de av over natten, var det svinekaldt siden badet var i gangen, hvis de var på over natten, brant man seg under bena.) Varmekablene måtte nemlig stå på hele tiden så det ble varmt i gulvet i yttergangen hennes, som lå rett over. Jepp. Finfint. Da hun fikk vite at vi hadde vært på visning hos erkefiendene hennes, fikk vi utkastelse levert på en post it-lapp.

Så bar det videre til neste, hvor vi for tredje gang hadde bad på gangen og mugg i hele leiligheten. Det var der jeg fikk vite at jeg skulle gifte meg. (Formuleringen er ikke tilfeldig.) Deretter kjøpte vi leilighet, giftet oss, jeg flyttet til Island, vi ble separert, og jeg ble kjæreste med min forlover. (Enter Hotell Cæsar-perioden.) Jeg ble igjen kastet ut hjemmefra, flyttet endelig til byn, flyttet ut igjen på Djeveløya, og håper å begynne dette tiåret med å flytte igjen.

Til sammen har jeg flyttet ca 10 ganger disse ti årene. Jeg liker å flytte. Altså, jeg hater det på grunn av all orgingen, pakke ned, pakke opp, finne plass, pakke ned igjen. Men jeg elsker å kvitte meg med all ballast fra det gamle stedet og tiden som har gått. Det blir en ny start hver gang. Blanke ark, og fargestifter (les: malingsspann).

Jeg har jobbet mange steder. Det var vel ikke helt etter loven, men jeg jobbet vakter alene på Shell som 16-åring. Det var ganske pinlig å spørre etter legitimasjon når jeg var langt fra gammel nok selv.

Jeg fant raskt ut at jeg ikke passet innen helsevesenet. I hvert fall ikke som deprimert! Å jobbe med alvorlig demente når jeg selv ikke vil leve, var ingen suksess. Det var bedre å jobbe på en gavebutikk. Jeg solgte Black Design-ting, og ting fra Sia og Miløgården, for å nevne noen. Men det var ikke helt meg, det heller. Å si hvilke støvsamlende pyntegreier og falske blomster jeg syntes passet til de og de tekstilene. Jeg var ikke særlig glad i sånne ting før, men i hvert fall ikke etter jeg jobbet der. Jeg syntes rett og slett det var ubehagelig å se folk betale i dyre dommer for et nytt servise hver helg kun fordi de ville ha noe nytt til lørdagskvelden med familien. Og hver jul og hver sommer skulle alle lærere, trenere, musikklærere osv. Få gaver fra alle sammen. Stakkars folk, det må samle seg så utrolig mye ubrukelige, stygge pyntefigurer hos dem!

Dette tiåret som har gått, har vært fullt av nedturer, og kun få oppturer. Jeg velger å tenke at det neste blir omvendt. Det må det jo nesten, eller?

Jeg har fått en haug med venner, og mistet de igjen. Det er egentlig helt greit. Jeg klarte aldri å stole på at jeg hadde mange venner, jeg var så vant til å være utestengt, at det føltes feil. Nå er jeg tilbake omtrent der jeg var da tiåret begynte. Og det er jeg ganske fornøyd med. Jeg har bevist for meg selv at jeg klarer meg uansett. Jeg har fått andre venner over hele verden, og jeg har fremdeles de gode, nære vennene.

Alt i alt, blir det spennende å se hvordan de neste ti årene blir. Det blir forsåvidt spennende å se hvordan 2010 blir, først.

Takk for at dere har vært med meg nå, jeg håper dere blir med videre, mens jeg arbeider meg til et vanlig liv med studier, jobb, ingen flere psykologtimer, og ingen medisiner. Til slutt skal det bli bare Ragne.

Innlegg #138 - Noko av det vakraste VI

2010-01-06T22:49:00.002+01:00

Har visst ikke vært særlig flink til å gi lyd fra meg i det siste.

Skal ikke være så mye flinkere i dag, skal bare poste en lenke til en finfin låt, denne gangen av det fantastiske orkesteret Smashing Pumpkins:

SP: Disarm

Innlegg #137 - Noko av det vakraste V

2009-12-23T18:59:00.002+01:00

Det er tid for julesanger.

Sangen i dag er fra Benjamin Britten.

Da jeg tok sangtimer, fremførte vi hele denne platen i Mariakirken i Bergen, akkompagnert kun av en harpe. Det var ganske fantastisk.

Jeg kan ikke synge like lyst nå lenger...

Det er veldig mange nydelige sanger på denne platen. Jeg vil anbefale dere å høre på denne platen. Den gir i hvert fall meg julestemning når vi hører på den på lille julaften mens vi pynter treet. (Hele platen finnes på O store Spotify. Den heter "A Ceremony of Carols")

Benjamin Britten - Balulalow

Innlegg #136

2009-12-17T11:35:00.002+01:00

5000 besøkende, gitt.

Jeg tror jeg vurderte å dele ut gaver, men den tanken forsvant i desember-stresset.

Får ta det igjen ved en annen anledning.

17. desember, og jeg har bare såvidt begynt på gavene. Som vanlig er jeg altfor sent ute, og nå må jeg vandre rundt i sentrum sammen med altfor mange andre mennesker. Grøss. Hater sentrum i desember.

Men, det må vel gjøres.

Jeg lager en god del av gavene, men jeg trenger fremdeles noe å lage de av. Og vi er 7 i det hele i familien. I tillegg kommer en kone og to samboere, og en niese som er på vei. Og Aleks, og de aller nærmeste vennene, som skal få en liten oppmerksomhet.

Puh.

Senebetennelsen sier at det ikke kan lages så veldig mye mer.

Men, 17. desember betyr heldigvis også at det snart er over.

Ragne

Innlegg #135 - Noko av det vakraste V

2009-12-16T12:42:00.003+01:00

Favorittsitat fra denne sangen:

We call it Christmas

when the adverts begin

I love your depression

and I love your double chin

Tonight I trip withpout you

and hope that I don't wake up

'cause waking up without you

is like drinking from an empty cup

Damien Rice, I love you too.

'Nuff said.

Damien Rice - The Animals were gone (live)

Innlegg #134

2009-12-10T09:50:00.003+01:00

Verdens ledere ankommer klimatoppmøtet i sine privatfly. Fredsprisen går til en leder av et land i krig, som attpåtil trapper opp innsatsen. Mennesker mener fremdeles de har rett til å undertrykke nabobefolkningen ved å bygge murer og separere de fra sine eiendeler, kjære, og arbeid, på grunn av deres tolkning av en to tusen år gammel bok. Andre mennesker ser det som sin plikt å sprenge seg selv og et størst mulig antall uskyldige mennesker til kjøttdeig.

Unge jenter tror de bare kan være suksessfulle dersom de er str. 0, gutter tror de må pumpe og ha størst mulig muskler for å være noen.

Jordkloden dør, det samme gjør menneskene som bor på den. De dør av sult og sykdom, og de som ikke gjør det, bryr seg ikke engang nok til å la være å spise kjøtt én dag i uken, eller la være å kjøpe enda en lysestake som man ikke trenger, og kommer til å bli kastet om 6 måneder fordi den ikke passer inn med de nye gardinene, det hele i stedet for å gi pengene til Leger uten grenser så de kan gi vaksine til barn som dør av sykdommer som for lengst er utryddet her.

Religiøse høytider blir skamløst utnyttet av mennesker som vil tjene enda noen millioner på at vi, saueflokken, villig kjøper stygge, dansende julenisser.

Det mest egoistiske partiet vinner stadig flere velgere i Norge, snart vil vi ha en statsleder som virkelig tror at innvandrere og flyktninger er her for å sakte men sikkert gjøre landet vårt til en islamistisk stat, som om lille Norge virkelig betyr så mye. En statsleder som ser på det som viktigere å bygge ut veiene så alle kan kjøre sine SUV'er effektivt og behagelig overalt og til enhver tid, i stedet for å tenke noen år fremover og se at det ikke er veier, men kollektivtrafikk som trenger utbedringer. Muligheter for folk å komme seg fra Oslo til Bergen uten å spy ut eksos, eller sette seg på et fly, men heller komme seg like raskt, og mer behagelig, den samme strekningen med bedre samvittighet.

Jeg spør meg selv; Er det mulig å ha tro på menneskeheten? Vil jeg virkelig oppleve enda et tiår hvor vi egoistisk ødelegger hverandre og kloden vi lever på? Vil jeg noensinne ha samvittighet til å gi liv til et nytt liv, vil jeg overlevere vår arv til en neste generasjon?

Jeg vet at alt ikke er mørkt. Men, det virker som om mørket vinner.

Ragne

Innlegg #133 - Noko av det vakraste IV

2009-12-09T10:19:00.002+01:00

Island er jo, som dere sikkert har forstått, et fantastisk sted.

For å være så få mennesker, produserer de utrolig mye kunst i alle former.

En av de internasjonale suksessene, er Mugison. (Han er og hodet bak festivalen "Aldrei fór ég sudhur" - Aldri dro jeg sør, Nord på Island. En gratis festival hver påske, med små og store islandske bandnavn på plakaten.)

Mugison spiller mye forskjellig musikk, og eksperimenterer med lyder. Det er et veldig spennende lydbilde, og ingen av sangene blir kjedelige.

I sangen "Salt", er vokalen en liten jente (tror jeg) som snakker, med en klar, søt islandsk aksent. At det er et barn som forteller, gir sangen et utrolig mektig uttrykk.

Denne videoen er ikke en musikkvideo, men et kunstprosjekt. Den passer likevel ganske bra, synes jeg.

Jeg anbefaler dere å se videoen, og lytte til teksten, som er noe banal, men veldig vakker (ifølge min gotiske, morbide smak).

Mugison - Salt

Ragne

Innlegg #132

2009-12-07T09:28:00.002+01:00

Som dere kanskje husker, har jeg begynt å trappe ned på den ene medisinen. Jeg tenkte å fortelle litt om hvordan det går.

Jeg har gått på hårreisende høye doser Efexor mye lenger enn forsvarlig. De er avhengighetsdannende, som alle medisinene mine.

Perioden etter jeg sluttet har vært varierende av flere grunner. Jeg har jo tross alt hatt eksamen, noe som i seg selv fører til dagevis uten søvn. Hverdagen har stabilisert seg etter den var ferdig.

Dagene har likevel ikke vært noe artige. De har vært preget av lite og dårlig søvn, rastløshet, pustebesvær, og depresjon. Rastløsheten er av sånn karakter som bare gjør dagene vanskelige å komme igjennom fordi jeg egentlig ikke orker å gjøre noe.

Konsentrasjon og kreativitet er på bånn.

Og jeg er trøtt. Fryktelig trøtt. Jeg sover dårlig og våkner for tidlig. Ligger og vrir meg hele natten, og har problemer med å puste. Lite oksygen mens jeg sover = trøtte dager.

Og humøret... Stakkars Aleks! Jeg er irritabel og har humørsvingninger fra helvete. Ett øyeblikk kan jeg le, så kan jeg bli rastløs og begynner å male veggene, før jeg plutselig blir så lei at jeg hiver penselen veggimellom.

Det er i det hele tatt ganske slitsomt.

Men, jeg håper det kommer seg etter hvert. Dette var tross alt en halvering av dosen, og siden dosen var såpass høy, var det en ganske drastisk nedtrapping.

Jeg har sluttet å røyke, og prøver å ikke kompansere for medisin-abstinensene ved å røyke og drikke. Og helst ikke overspise. Jeg har allerede lagt på meg på grunn av dårlig periode og røykeslutt. Jeg tror ikke jeg orker å legge på meg mer, da blir det i hvert fall fryktelig vanskelig å holde seg til matregimet med å spise hver 2 - 2 1/2 time.

I dag har jeg store forhåpninger om å komme meg på kafé og lese bok. Det er en utfordring, jeg klarer dårlig å komme meg ut, men jeg må for å holde meg noenlunde frisk til sinns. Kanskje jeg ikke biter hodet av Aleks i dag...

Ragne

Innlegg #131

2009-12-05T10:30:00.002+01:00

For alle som av en eller annen grunn ikke har fått det med seg; sesongen for pepperkakehus er over oss.

Med det i minne, vil jeg gjerne anbefale en nettside for alle optimistiske ingeniører der ute.

Sintef advarer oss om at det ofte blir påvist alvorlige feil og mangler ved disse konstruksjonene, noe de skriver om på sine nettsider (lenke).

Der er det og lenket videre til en steg-for-steg forklaring på hvordan dette bør gjøres (lenke).

Heldigvis for meg, har min kjæreste begynt på ingeniørhøgskolen, og har på sin første eksamen selvsagt fått A. (Ikke bare det, han ble og hjelpelærer i løpet av de aller første ukene, og måtte rette å¨læreren da de gikk gjennom oppgaven etter prøven. Jepp, han er ganske smart.)

Derfor har vi funnet en god arbeidsfordeling; Jeg skal stå for design, og han skal sørge for at byggverket ikke faller sammen og lemlester stakkars, uskyldige seigemenn, og ødelegger deres julefeiring.

Glede seg!

Innlegg #130

2009-12-04T08:32:00.002+01:00

Da har det skjedd. Regine Stokke har gått bort.

Regine hadde det fryktelig vondt på slutten, så vondt at hun etter hvert mistet frykten for å dø.

Kreft er en fryktelig urettferdig sykdom. Den rammer uskyldige, og familiene og vennene deres. Regine har fått slippe smertene nå, familien sitter igjen med sine smerter og savn.

Mine tanker er med dem.

For å redde eller forlenge liv til kreftsyke, trengs det blod.

Kanskje det hadde vært en fin julegave til ukjente (og sin egen samvittighet) å ta en tur til blodbanken?

Jeg oppfordrer alle som kan, til å gi blod.

Ragne

Innlegg #129 - Noko av det vakraste III

2009-12-03T10:17:00.003+01:00

Beklager at det ikke kom sang i går. Hodet mitt var ikke skrudd riktig på etter eksamen. Kommer tilbake til den i neste post, for her skal det handle om denne vakre, vakre sangen.

Dette er nok en av de sangene som får hele verden utenfor til å blekne med en gang du setter den på. Videoen er og ganske fin, og jeg anbefaler å se den mens du lytter til sangen.

Jeg er vokst opp med musikk rundt meg. Alle i min familie spiller minimum ett instrument. Selv har jeg, i tillegg til mange år som fiolinist og sanger, dirigert litt.

Med denne bakgrunnen ble jeg veldig fascinert av denne sangen, og ble nesten litt skuffet, men egentlig enda mer fascinert, da jeg til slutt konkluderte med at den gikk i den vanlig 4/4-takt.

Vokalisten i Radiohead har psykiske problemer. De har blitt verre og verre opp igjennom tidene, noe som merkes på musikken. Det kan og merkes på coveret, når man prøver å lese teksten, ser man at den står mer og mer rotete for hvert album.

Dette har medført en del rare sanger, men og mange fantastiske. Han har en sår stemme som treffer sjelen. Teksten her er enkel og søt, og passer den komplekse musikken perfekt.

Anbefales på det sterkeste!

Siden jeg jo fremdeles ikke får til dette med å poste videoer her, kommer det en link:

Radiohead - Pyramid Song

Innlegg #128

2009-12-01T09:04:00.002+01:00

I morgen er det eksamen. Og jeg har ikke fått sove skikkelig siden torsdag. Hater den eksamensangsten!

Jeg hadde håpet den skulle være bedre nå, i og med at jeg faktisk har lest! Dessverre virker det visst motsatt. Nå når jeg for første gang har lest, setter jeg mye større krav til meg selv, og er livredd for at jeg ikke får bedre karakter enn vanlig.

Jeg hater eksamen.

For meg som alltid har hatt eksamensangst, vil eksamen si søvnløse netter, dårlig mage, dårlig humør, og dårlig karakter. For hvem kan vel konsentrere seg skikkelig når man ikke har sovet godt på en uke, og må jobbe for ikke å kaste opp?

Jeg får jernteppe med en gang oppgaven kommer foran meg. Jeg begynner å svette, og prøver å ikke hyperventilere.

I går opplevde jeg noe rart.

Jeg satt på lesesalen (noe som i grunnen er merkelig nok i seg selv), og leste noen artikler. Det er stort sett det vi har på pensum. Jeg fant det fryktelig kjedelig (noe som ikke er så merkelig, det er grenser for hvor lenge det er gøy å lese teoretisk om forskjellen på måten å skrive de forskjellige bokstavene på i forskjellige i tider fra år 700-1350, og hvor de ble skrevet på forskjellige måter) fordi jeg faktisk kunne det!

Dét er en følelse jeg aldri har hatt før.

Noe som selvsagt gjør meg enda mer skjelven i buksen.

For det kan jo ikke stemme at jeg kan noe! Det vil si at jeg må ha misforstått ett eller annet fryktelig viktig, og/ eller langt ifra fått med meg hele pensum. Da må det være tre ganger så mye pensum som er mye mer komplisert enn det jeg har lest til nå.

Og det vil jo selvsagt si at jeg kommer til å få en ubehagelig overraskelse i morgen, og kommer til å få dårligere karakter enn vanlig, som vil ødelegge snittet mitt, og gjøre at jeg ikke kommer inn på master.

Aleks kaller dette Ragne-logikk, jeg kaller det naturlov.

Ragne

Innlegg #127

2009-11-28T11:02:00.003+01:00

Julen kommer snikende (eller skrikende) nå.

For min del, er jeg gruelig lei av at vi har glemt hva julen er, og nok en gang kommer til å sette rekord i pengebruk. Kjøpestanden jubler, vi får svi.

Stadig flere tar opp idiotiske forbrukslån de egentlig ikke har råd til, kun for å tilfredsstille hårreisende krav, innbilte eller ekte, om å bruke mye penger på gaver og unødvendig pynt.

I fjor ble familien min enige om å ikke bruke mye penger på gaver.

Vi hadde sett at gavene ble større og dyrere for hvert år, og ville finne tilbake til det julen egentlig handler om, at hele familien er samlet, noe som ellers skjer omtrent aldri.

Det var helt fantastisk å gå på Fretex og kjøpe brukte bøker til en svært billig penge, og gi i gave. Mange ting er tross alt unødvendig å kjøpe nytt. Boken er like godt skrevet om den har vært lest en gang fra før! Dessuten kan man da kjøpe to eller tre bøker, og likevel betale under halvparten av det en ny bok koster.

Personlig, har jeg tekt å gjøre det samme i år. Det blir hjemmelagde eller brukte, men fornuftige gaver.

Særlig i denne tiden som er ekstra hard for så mange, med finanskrise og økende "fattigdom" (i klammer fordi fattigdom i Norge tross alt er luksus mange andre steder, men fortsatt hard for de som opplever den) synes jeg det er kvalmende å bruke unødvendig mye penger.

En sommerfugls selvmord skrev teksten til en dansk julesang til meg på en kommentar.

Teksten er av Peter Faber, sangen heter "Højt fra træets grønne top". Den var så treffende at jeg gjerne vil dele den med dere:

Højt fra træets grønne top
stråler juleglansen,
spillemand, spil lystigt op,
nu begynder dansen.
Læg nu smukt din hånd i min,
ikke rør' ved den rosin!
Først skal træet vises,
siden skal det spises.

Se, børnlil´, nu går det godt,
I forstår at trave,
lad den lille Sine blot
få sin julegave.
Løs kun selv det røde bånd!
Hvor du ryster på din hånd!
Når du strammer garnet,
kvæler du jo barnet.

Peter har den gren så kær,
hvorpå trommen hænger,
hver gang han den kommer nær,
vil han ikke længer.
Hvad du ønsker, skal du få,
når jeg blot kan stole på,
at du ej vil tromme,
før min sang er omme.

Anna hun har ingen ro,
før hun får sin pakke:
fire alen merino
til en vinterfrakke.
Barn, du bli'r mig alt for dyr,
men da du så propert syr,
sparer vi det atter
ikke sandt, min datter?

Denne fane, ny og god,
giver jeg til Henrik,
du er stærk, og du har mod,
du skal være fænrik.
Hvor han svinger fanen kækt!
Børn, I skylder ham respekt;
Vid, det er en ære
dannebrog at bære.

Træets allerbedste ziir
skal min William have,
på det blanke guldpapir
må du gerne gnave.
Vær forsigtig og giv agt,
indenfor er noget lagt,
som du ej må kramme,
det er til din amme.

O, hvor den er blød og rar,
sikken dejlig hue!
den skal sikre bedstefar
imod frost og snue.
Lotte hun kan være stolt,
tænk jer, hun har garnet holdt!
det kan Hanne ikke,
hun kan bare strikke!

Børn, nu er jeg blevet træt,
og I får ej mere,
moder er i køkkenet,
nu skal hun traktere.
Derfor får hun denne pung,
løft engang, hvor den er tung!
Julen varer længe,
koster mange penge.

Innlegg #126

2009-11-27T17:04:00.002+01:00

Jeg hadde en grusom drøm i natt. Jeg gråt og gråt, og hadde det så vondt! Ikke fysisk, men sykisk. Og jeg var så sint at jeg skrek. Jeg våknet til og med av å gråte. Det var rett og slett grusomt!

Da jeg våknet var jeg helt utslitt. Og så sint og trist og frustrert! Jeg hadde bare lyst til å dø, rett og slett.

Men, det varte bare til jeg kom på at jeg likevel ikke var sammen med eksen fremdeles.

Ragne.

Innlegg #125 - Noko av det vakraste II

2009-11-25T09:10:00.002+01:00

Det er onsdag og tid for finfin musikk.

Noe musikk er så vakker at det gjør fysisk vondt i brystet å høre på den. Dagens sang er en sånn.

I parallellgaten til den gaten jeg bodde i på Island, ligger platesjappen 12 tónar. Der kan man vandre rundt og se på islandske plater ( de har bare et fåtall utenlandske), slå av en trivelig prat med de som jobber der (eller Björk, for eksempel), sette seg i en sofa og høre på musikken, og få en kopp kaffe. Jeg tror jeg har snakket om denne butikken før, og det bør jo være unødvendig å si at jeg tilbragte mye tid (og mye penger) på denne butikken.

En dag så jeg en CD med hvitt cover med gult "syremønster". Du vet dette mønsteret som ofte fantes på plakater på veggen til de vennene dine som røykte hasj eller tok syre. Siden jeg hadde mye tid, og lurte på hva denne Skúli Sverrison hadde å melde, satte jeg på platen.

Det tok et par sanger før jeg klarte å puste skikkelig igjen.

Platen ble sporenstreks betalt for, og er nå en av de største skattene i samlingen min.

Jeg gikk i måneder og gledet meg til å komme hjem til Aleks for å høre den på anlegget hans, og det var nesten orgasmisk. Jeg satt i stereo, og fikk endelig hørt den på hans fantastike, mange hundretusenkronersanlegg. (Det tar halve stuen, men FY SØREN for en lyd!)

Jeg vil anbefale deg å og å høre den på et skikkelig anlegg, ikke billige datahøytalere hvis det er det du har.

Skúli Sverrison - Sería

Innlegg #124

2009-11-21T11:34:00.003+01:00

Bildet tegnet jeg da jeg begynte på medisinen Lyrica mens jeg bodde på Island. Jeg måtte slutte med den da jeg kom hjem fordi jeg ikke kunne få den på blå resept, og den koster over 800 kroner pakken. Jeg brukte en eske i måneden, og hadde ikke råd.

Jeg begynte på Lyrica på den tiden jeg hadde det aller verst. Hver morgen lurte jeg på om det ville være siste gangen jeg lå i sengen, siste morgenen jeg ville oppleve. Jeg visste aldri om jeg orket å leve hele dagen.

Jeg hadde lenge lurt på hvordan jeg skulle orke å fortsette i forholdet med min ektemann, jeg visste egentlig at jeg for begges del overhodet ikke burde fortsette, men jeg hadde vært utro, og syntes det var en passelig straff å fortsette, å prøve å være en god kone når jeg kom hjem.

Mannen min fant ut at jeg hadde vært utro, noe som nok var til det beste, jeg hadde nok ikke levd nå hvis jeg hadde blitt i forholdet. Han ville gjerne fortsette det, men jeg fant ut at jeg ikke kunne. Dette var den muligheten jeg hadde til å komme meg ut.

I denne perioden ringte han meg til alle døgnets tider og truet med å ta livet av seg, av meg, av Aleks og andre venner av meg. Han informerte meg om alle han hadde fortalt alt til, og hvem som hatet meg og ikke ville ha noe med meg å gjøre når jeg kom tilbake.

Jeg sank dypere og dypere for hver dag, hver time. Jeg oppsøkte akuttpsykiatyrisk klinikk, og fikk flere timer, og ble vurdert innlagt hver eneste gang. (De lot meg gå fordi jeg lovet å ikke ta livet av meg. Veldig rart, siden jeg jo tenkte på det hele tiden, og da ville det jo være utrolig dumt å fortelle noen om det på forhånd! Hvis jeg hadde fortalt det, hadde jeg jo ikke virkelig hatt lyst til å dø!)

Jeg fikk ny lege hver eneste gang jeg var der, og hver nye behandler ga meg nye medisiner eller nye doser, jeg var virkelig en prøvekanin.

En dag fortale dagens lege meg om Lyrica, som egentlig er en medisin mot epilepsi, men som noen ganger virker som en slags mirakelkur for deprimerte, og han ga meg den i tillegg til de andre medisinene.

Etter et par dager gråt jeg! Jeg hadde ikke klart å felle en enste tåre på årevis uansett hvor lyst jeg hadde, hvor mye jeg hadde trengt det. Det kom bare omtrent to tårer, men det var så deilig!

etter et par dager til, begynte jeg å kjenne meg litt lettere. Det ga meg nesten panikk.

Jeg har hatt depresjonen siden tidlig på barneskolen. Den er alt jeg kjenner. Den er en del av meg, og jeg kommer nok aldri til å få vite hvor mye den har spilt inn på å forme meg.

På denne tiden var det helt nytt for meg å gå et par sammenhengende timer uten å tenke på å ha lyst til å dø.

Jeg begynte å lure på om jeg kanskje ville bli frisk en gang. Det fikk meg til å tenke. Hvis jeg hadde hatt depresjonen så lenge jeg kunne huske, og lenger, og den var en del av meg, kunne det hende at den på en måte var meg? Kom jeg til å bli en annen som frisk? Hvordan ville jeg i så fall bli? Kom jeg til å like den personen? Kom vennene mine til å like den?

Jeg syntes alt gikk for fort. Jeg hadde så lenge hatt lyst til å kunne puste lettere, til å kunne se klart, kunne holde en samtale, smile ekte... Nå skjedde det, helt plutselig! Det ble nesten for mye, jeg ble forvirret og livredd.

Da kom bildet, helt av seg selv. Jeg har aldri vært flink til å tegne, men når jeg tegner, er det ikke kvaliteten som teller.

'Nå har jeg begynt å trappe ned på den ene medisinen, og jeg blir bedre og bedre. Jeg kjenner redselen litt nå og, men mindre. Denne gangen går det rolig, og jeg har mer erfaring. Men tegningen er like relevant nå som da. Jeg legger den gamle meg bak meg, og forhåpentlig vis begraver den dypt og lenge, selv om det er rart og trist og skummelt, og jeg kommer til å bære den med meg alltid, som man gjør med sine kjære og nære når de dør.

Innlegg #123 - Noko av det vakraste I

2009-11-18T11:10:00.007+01:00

Jeg har stjålet en idé fra Alt Godt. (Du får arrestere meg hvis du synes det er dumt.)

Jeg blir like glad hver gang hun har en "Noko av det vakraste", og vil videreføre den her.

Jeg har en musikksmak som kanskje ikke alle er helt enig med med i. Men dette handler om hvilke sanger JEG synes er de vakreste. Det vil gå i melankoli, råkk, og kanskje innslag av metall. I utgangspunktet tenker jeg å vise en ny sang hver onsdag.

Midt i uken trenger man å roe ned litt.

Jeg vil begynne med en sang som er hjerteskjærende og vakker. Teksten er nydelig i sin enkelhet. Denne kan du bl.a. ha hørt i en film som kanskje har tidenes beste musikk, nemlig "This is England".

Og siden jeg aldri får til dette med å kopiere youtube-videoer til bloggen, legger jeg bare en link her:

Clayhill: Please, please, please

Innlegg #122

2009-11-16T10:10:00.002+01:00

Mandag.

På tide å gjøre noe fornuftig igjen.

Fredag gikk veldig bra. Leiligheten er faktisk fremdeles, eller kanskje heller igjen, ren og ryddig. Vi gikk litt i minus, det ble knust temmelig mange glass, og noen har tydeligvis falt over tørkestativet, men ingen alvorlige skader. En stol holdt på å falle inn i fjrensynsapparatet, men vi unngikk det. Takk og pris. Aleks' flett nye, altfor store, altfor, altfor dyre TV. Dét hadde vært litt krise.

Men som ved et mirakel gikk det meste fint, og etter mye hardt arbeid fikk vi fjernes alle glassbiter, og skrubbet vekk klissete kokossprit og krem fra gulv og bord.

Nok om det.

Snart skal jeg på biblioteket! For å lese! Jeg har jo aldri lest på lekser eller skolearbeid tidligere, så dette er ganske stort for meg. Dette blir faktisk tredje gangen på halvannen uke! Er ganske stolt.

I morgen har jeg psykologtime igjen. Vi har blitt enige om å trappe litt ned på timene, noe som jo vil si at det går fremover. Nå skal det være litt mer enn en uke mellom hver time!

I morgen skal og en psykiater være tilstede, hun skal gi meg en medisinvurdereing. Jeg gleder meg sånn! Jeg har så utrolig lenge hatt lyst til å trappe ned på den ene medisinen, efexor. Jeg fikk maksdose av den, en dose som man skal gå på i maks fire uker for å gi systemet en "kickstart". Den dosen har jeg gått på i godt og vel to år, og jeg vil gjerne beholde leveren min en stund til, så kan godt tenke meg å trappe ned på den. Jeg er ikke særlig glad i piller i utgangspunktet, så det er virkelig ikke noe gøy å være avhengig av så mye medisiner. Dessuten er Efexor den medisinen som hjelper minst av alle de jeg går på, i tillegg til å være den med unødvendig, og kanskje helsefarlig, høy dose.

Det er så utrolig deilig å merke at det går fremover! Jeg begynner å se et lys i enden av tunnellen for første gang på så lenge jeg kan huske.

Nå tror jeg jammen meg jeg spaserer inn til biblioteket.

Ragne

Innlegg #121

2009-11-13T10:44:00.005+01:00

Bussing til og fra MR tok jammen tid! Var allerede trøtt da jeg dro hjemmefra, så sovnet i maskinen. Det er jo så beroligende å ligge i et trangt rør med høye, taktfaste bankelyder!

Var hjemme litt før midnatt. (Av en eller annen grunn har Tide funnet ut at det er en svært god idé å ha mange busser som går forbi Haukeland, men og å la alle gå samtidig, for så å la det gå over en halvtime til neste pulje med busser. Noe som førte til at jeg var to minutter for sen til bussen hjem, og måtte vente en time i sentrum. Lykke...)

I går var jeg på time hos nevrokirurgen (veldig kjekk, til tross for at han er trønder, og bokstavlig talt har rotet i hjernen min.)

Væskeansamlingen har blitt mye mindre, og er nå bare ett sted. Lillehjernen min har og helt tydelig fått mer plass, så alt ser veldig lovende ut. Skal tilbake for ny MR og evaluering om 6 mnd for å se om det fremdeles går fremover eller om det trengs en ny operasjon.

(På bildet: Væsken er dråpeformet hvit flekk omtrent midt på, inni ryggraden. Der kraniet går ut i bakhodet, kan man se hvor en del av skallen mangler. Stilig? Jeg synes! Skal skrive det ut på fotopapir og henge det opp på veggen som bevis på min for store hjerne!)

--------------------------- o ----------------------------

I dag har Aleks bursdag, og vi skal ha fest. Det betyr rydding og vasking. Begynte i går, men da var vi så sliten begge to at vi ikke ble ferdig, så jeg skal begynne på nytt nå. (Det er derfor jeg skriver blogginnlegg, da kan jeg utsette det litt til.)

Tidligere i uken begynte jeg å rive tapet. Det var ikke veldig gjennomtenkt, jeg hadde gjort det før jeg forstod hva jeg drev med, men nå er i hvert fall den grusomme tapeten borte fra korridoren, og jeg har malt med hvit grunning, og bare dét ser fryktelig mye bedre ut! Får lyst til å ta resten av leiligheten og, men det får vel kanskje vente til etter festen...

Jaja, jeg begynner å gå tom for unnskyldninger til å sitte her, så det er vel bare å sette igang. Skal tross alt ha tid til å bake, lage god middag, gå på polet og Nille (vin- og ballonghandling) i tillegg til vasking og rydding, før klokken fire.

Ragne

Innlegg #120

2009-11-11T18:49:00.002+01:00

Hvorfor i alle dager gir man folk MR klokken ni på kvelden? Jeg må jo ta to busser for å komme meg til Haukeland, ta MR i omtrent en halvtime, og ta to busser hjem igjen.

Jeg må altså ta bussen klokken 19.22, og er vel hjemme igjen omtrent klokken elleve.

Og det er kveld, og jeg har grodd fast i sofaen.

Siiiiigh!

Innlegg #119

2009-11-08T11:08:00.002+01:00

Endelig søndag!

Det har vært en slitsom helg. Jeg begynner virkelig å bli for gammel for all festingen, men jeg vil jo fremdeles være med på alt!

Fredag skulle jeg på vorspiel hos en venninne. Tenkte å ta det rolig siden jeg skulle i 29+30-årsdag på lørdag. Det funket dårlig.

Hadde med meg en flaske vin som jeg skulle kose meg med. Den ble til vin, 5 øl, og en god del drinker inkludert jægermaister. Huff, huff, huff.

Hadde tenkt å ta siste bussen ut på øyen, klokken ti over tolv, for å ikke bli sen,og spare penger siden nattbussen er dyr. Det og funket dårlig.

Jeg kom for sent til nattbussene, og endte opp med å skulle ta drosje med noen jeg traff på busstoppet. Det bød på litt problemer, for før noen av oss fikk summet oss, ble han ene slått ned, og gjerningsmannen var løpt. Så, det tok en del tid hvor jeg lekte sykepleier, sjekket mannen for brudd, at alle tennene var der, at han ikke var svimmel, osv. (Jeg lente ham opp mot en bil mens jeg sjekket. Eieren, en dame, kom mens vi stod der og sa noe sånt som: "Hei! Gå vekk fra bilen min! Jeg vil ikke ha noe sånn jævla svineinfluensa utover hele bilen!" Jaja, ikke alle kan være intelligent, heller.)

Grunnen til at jeg var sen, var en veldig kjekk og hyggelig mann som ville ikke bare ha meg med hjem, men bli kjæresten min, og ta vare på meg. Synes det er ondskapsfullt av universet å la meg treffe sånne mennesker.

Jaja. Jeg kom meg i seng rundt klokken seks på morgenkvisten. Litt av et vorspiel.

Lå på sofaen hele lørdag, og gruet meg til å gå ut igjen. Jeg hadde lovet meg bort på fest, og Kjersti gledet seg sånn at jeg virkelig ikke hadde hjerte til å la være å gå bare fordi jeg var svak på fredag. Krøp i dusjen når jeg absolutt måtte bevege meg for å rekke bussen, og kom meg på neste fest. Fy flate så grusomt. Var så trøtt at jeg var svimmel, og ikke opplagt nok til å snakke med folk jeg ikke kjenner, og ikke våken nok til å følge med i en samtale.

Heldigvis fikk jeg haike med noen som skulle til øyen rundt klokken tolv. Da var det rett i seng med en heidundranes hodepine. (Hadde selvsagt glemt å ta sovemedisinen min da jeg kom hjem altfor tidlig på morgenen, så hadde abstinenser i tillegg til å være trøtt. Hodepine, kvalme, spasmer, svetting... Hurramegrundt.)

Så, i dag skal jeg dorge meg på sofaen, vaske og rydde som jeg jo selvsagt ikke fikk gjort i går, lage god middag, og legge meg tidlig. Blir fint.

Jeg har blitt en gammel, gammel dame.

Ragne

Innlegg #118 - Halloween

2009-11-01T19:44:00.003+01:00

I går var det jammen halloweenfeiring. Vi i pokergjengen ville markere at det var Halloween, og verten tok oppgaven virkelig seriøst. Og, for første gang som jeg kan huske, kom faktisk alle på en Halloweenfest med kostyme! Noen var til og med ekstremt gjennomført, med falske kjøttsår, hud som falt av, liksminke, falsk blod, osv.

Jeg tok bare to bilder, av Eirik Paulsen og Aleks før vi gikk.

Aleks var en ganske kjekk vampyr, selv om kostymet nok var i minste laget. One size fits none, særlig ikke når man nærmer seg 1,90 MoH

Eirik hadde i min mening det skumleste kostymet denne kvelden.

Håper dere hadde fine feiringer, eller mangel på sådan. Selv vant jeg ganske mye i poker, så det blir jammen middag neste uke og :)

Ragne

Innlegg #117

2009-10-21T14:21:00.002+02:00

Syk!

Regnet med at jeg kom til å bli syk etter mangel på døgnrytme og islandsk vær, men synes godt det kunne ha ventet til jeg kom hjem!

Kom til Oslo på mandag, og er her noen dager for å besøke byen, søsken, og andre folk. Dessverre gikk mandagen mest til å sove ut etter å ha stått opp klokken fire på natten for å rekke flyet, jeg tenkte at jeg skulle ut og vandre litt på tirsdag. Kanskje til og med ta litt bilder av presentasjonen av den nye regjeringen. Men, natt til i går sov jeg forferdelig dårlig. Jeg våknet flere ganger på grunn av smerter i kroppen, og av hoste. Da jeg stod opp, var klærne mine gjennomvåte av svette. Jeg spiste nok mer smertestillende enn jeg spiste noe annet i går, bare for å klare å puste gjennom smertene. Tror nok kanskje jeg har pådratt meg en influensa.

Skal bli spennende å se hvordan jeg klarer meg på toget i morgen. Kanskje jeg bør si fra til konduktøren om at jeg er syk og kanskje ikke bør sitte med noen. Og at jeg kanskje ikke klarer å sitte. De bør jo ha en mulighet til å la folk som er syke, eller blir syke underveis, til å ligge. Håper i hvert fall det.

Jaja, nå må jeg legge meg ned igjen.

Innlegg #116

2009-10-18T18:37:00.003+02:00

Vet du hvor mange asylsøkere og flyktninger Island har akseptert siden 1990?

Det er litt rar stemning her nå. Island har på meget snuskete vis deportert 4 personer. 3 fra Irak, og en fra Afghanistan. Politiet kom og hentet dem i deres leiligheter midt på natten og kjørte dem rett til flyplassen.

Ed kjenner alle tre fra Irak.

En av dem er en veldig god kompis av ham, og jeg kan ikke forstå hvorfor han ble utvist. Han hadde jobb, betalte sin skatt, hadde bodd her i flere år, bygget opp et nettverk.

Han har i tillegg en uheldig blanding av nasjonaliteter, som gjør at han vil bli drept dersom han blir sendt til Irak. Nå er han i Athen, fordi det var der han kom til først da han flyktet.

Jeg er så sint at jeg holder på å fly i flint. Hvordan kan de gjøre det? Egentlig tror jeg ikke de kan det, mye tyder på at man ikke helt har fulgt loven da de ble utvist. Ikke at det bryr islenderne.

Island er i det hele et veldig rart samfunn. De er i den verste økonomiske krisen i manns minne, men de fortsetter likevel med den ekstreme bruk-og kastmentaliteten.

Reykjavik har nylig solgt energiforsyningen sin til et Kanadisk selskap, som antakelig vil bygge ut aluminiumsanlegg.

Resirkulering er nesten umulig. Selv for panting av flasker, må man kjøre et godt stykke utenfor byen og levere de.

Jeg elsker Island, det er et fantastisk land, men det er mye jeg ikke helt forstår, og mye jeg er ganske glad for at jeg ikke forstår.

Ragne.

Ps. Svaret er 27.

Innlegg #115

2009-10-17T16:47:00.003+02:00

Forsov meg til The Tiny i dag. Det var skikkelig surt. Hadde gledet meg veldig til den konserten. Hadde og gledet meg til Kings of Convenience, men konserten deres skulle være i en kirke med begrenset kapasitet, så man måtte møte opp på en CD-sjappe i sentrum for å få et eget båndt til den konserten. De skulle begynne å dele de ut klokken tolv i går. Jeg gikk for å se om det var mulig å få bånd, men køen strakte seg flere kvartaler, så jeg ga opp det.

Det hadde vært kjekt å få med seg en av de i hvert fall!

Menmen, har jo sett mange andre skikkelig gode band. I går så jeg Casiokids i akustisk versjon! Veldig artig. Senere spilte Agent Fresco akustisk. Jeg så de da de vant battle of the bands i fjor vår, og stemte faktisk på dem. Det var starten på karriæren deres. Da jeg snakket med vokalisten etter konserten i går, fortalte jeg at jeg hadde stemt på de, så jeg fikk en klem og et kyss på kinnet:) Det veide opp for at jeg mistet et objektiv i gulvet, så jeg nå bare har makroobjektiv resten av turen. Men, jeg fortviler ikke, for flinke meg husket å skaffe meg reiseforsikring allerede flere (3) dager før jeg reiste!

Ble skikkelig full i går, gitt. Hadde proppet i meg smertestillende for å klare å stå og gå, og det hjalp nok til på beruselsen. Det, og store mengder øl og Opal. Men det var gøy. Jon og jeg koste oss masse og ble fulle og flåsete. Vi fant blant annet ut at Gud hater Jon, men det vil si at vi har bevist at Gud eksisterer, og dermed kan han ikke eksistere. Som i Hitchikers guide to the universe, hvor Gud forsvinner "in a poff of logic".

Vel, vel. Jeg får komme meg i dusjen og se om jeg våkner litt. Har noen ærend jeg vil gjøre i dag, får proppe i meg smertesillende så bena vil bære meg i dag og.

Ragne

Innlegg #114

2009-10-15T13:18:00.002+02:00

Jeg har visst begynt å bli gammel. Holder ikke ut like lenge som før. I går gikk jeg hjem tidlig for å spare litt energi til i de neste dagene, men det hjalp ikke så mye da jeg våknet klokken åtte i morges! Tror kanskje jeg må sove litt mellom bandene jeg skal se off- og on-venue.

I dag går turen først til Norræna Húsidh for litt off-venue. Der skal bl.a. et av mine favorittband, Hruan, spille. Tilfeldigvis bor vokalisten i kollektiv med Mareva, så jeg sov på rommet hans de første dagene. Ganske morsomt.

Senere i kveld, går turen til Sódoma, hvor jeg skal se blant andre Kidcrash og Mammút.

I dag skinner solen. Tror jammen jeg skal komme meg ut så fort som mulig. Må bare vente til klesvasken min er ferdig. Slipper ikke unna den, selv på et annet kontinent.

Ragne.

Innlegg #113

2009-10-14T14:00:00.004+02:00

I dag begynner Airwaves! Hurra!

Jeg skal begynne dagen med noen off-venue- konserter i en bokbutikk sammen med noen som ikke fikk billetter til festivalen. Deretter går turen til NASA, hvor jeg tror jeg kommer til å tilbringe resten av kvelden. Ser ut som det er der de beste konsertene er i dag. Begynner med bandet med det fengende navnet "Me, the slumbering Napoleon", og utover kvelden skal noen andre fantastiske islandske orkestre spille, i tillegg til svenske Juvelen. Blir sikkert meget bra.

Jeg har det helt topp på Island. Det har vært så godt å se folk igjen!

Det er ganske mye som er forandret. Jeg hadde for eksempel store ambisjoner om å handle på the dead shop, hvor jeg ikke hadde råd til å gå før jeg flyttet hjem, men den var ikke der lenger. De hadde vasket vekk en del av navnet fra veggen, så det bare sto "dead" igjen. Snufs. Men, 12 Tónar er heldigvis her fremdeles. Verdens triveligste platesjappe som ligger i parallellgaten til den gaten jeg bodde i. Skummelt. De sleger omtrent bare islandsk musikk, gjerne utgitt på deres eget label. Der kan man plukke med seg en haug plater, sette seg i en sofa hvor det står CD-spillere på bordet foran, få servert gratis kaffe, og bare kose seg. Hvis man vil se Björk i levende live, er dette stedet å gå. Her har jeg noen ganger drukket kaffe og hørt på musikk med henne. (Ikke sånn med-med, men ved siden av.) Jeg endte opp med 7 plater i går. Og da jobbet jeg virkelig for å begrense meg. Kostet meg den nette sum av 16000. Høres fryktelig mye ut, men 1000 ISK er nå omtrent 40 NOK.

Vel, jeg skal ikke mase for mye denne gangen. Hvis dere vil se, kommer det nok bilder litt etter litt på flickr (link) .

Innlegg #112

2009-10-09T18:00:00.002+02:00

Jeg ankom Island i går. Fantastisk! Gikk ut av flyplassen og rett inn i skikkelig islandsvær. Storm med sludd. Noe annet hadde overrasket meg.

Da jeg tok flybussen til sentrum, kjørte vi forbi en bil som hadde sklidd av veien og landet på siden. Vi måtte stoppe for å se om de trengte hjelp, men de klatret etter hvert ut på egenhånd.

I går var det første dagen av Oktoberfest ved Hí (Universitetet på Island). De prøvde det samme da jeg bodde her, et stort telt på flaten utenfor uni., den samme flaten innenlandsflyplassen ligger på så den er ganske stor. Da endte de med å evakuere teltet med hjelp fra nasjonalgarden på grunn av været. I år hadde de lært, og satt det mellom bygningene. Det gikk såvidt. Men vi tok drosje hjem. Å gå tretti minutter i motvind med sludd, fristet ikke så veldig. Særlig ikke siden jeg strengt tatt hadde vært på reist siden dagen før, og klokken for meg var rundt fire om natten.

I dag er det litt bedre. Det er kuling og regn.

I morgen tenker jeg å spasere litt rundt i byen. Da skal det bare blåse, men ellers være sol. Skal sjekke ut de to nye platesjappene som har åpnet, og kanskje gå på sushirestauranten en kompis av meg jobber på. Han har visst blitt Head Chef! Og får ham til å ttryle frem digg mat til meg.

I går traff jeg en de kjente. Det var utrolig hyggelig! Var redd for atdet skulle bli rart siden jeg ikke har sett de på halvnnet år, men det har bare vært kjempefint. Blir nok en svært hyggelig opphold her:)

Ragne.

Innlegg #111

2009-10-06T10:54:00.003+02:00

Jeg har reisefeber!

Etter halvannet år med spinking og sparing (noe som egentlig ikke har funket, da jeg som regel ikke har hatt nok til mat hele måneden, så det er mest tilbakebetaling av skatt), bærer nå turen avgårde til Island. Jeg toger til Oslo i morgen, og flyr til sagaøyen på torsdag. Gleder meg sånn til å se alle igjen! Hele tolv dager skal jeg ha der, og skal på Airwaves-festivalen. Det blir helt fantastisk. Sist jeg var der, oppdaget jeg en hel haug med band jeg aldri hadde hørt om før. Regner med jeg gjør det i år og, samtidig som jeg skal kose meg med band som Kings of Convenience, Agent Fresco, Kidcrash, Kakkmaddafakka, Mamút, og the Tiny. Blir knall!

Så da må jeg bare overleve resten av dagen med skikkelig rastløshet.

Ragne

Innlegg #110

2009-10-01T11:23:00.002+02:00

Den glemte spiseforstyrrelsen

Jeg ser på meg selv som en person med ganske god empati, og god forståelse for menneskets psyke. Jeg har aldri tenkt på overvektige mennesker som stereotypen tilsier; lat, dum, og stygg. Som med hudfarge, legger jeg egentlig ikke noe særlig merke til utseende, jeg ser personen.

En eller annen gang på ungdomsskolen, satt jeg og leste i en kompis sin psykologibok. Jeg bladde litt tilfeldig i den, og kom tilfeldigvis over spiseforstyrrelser. Der stod det mye om anoreksi og bulimi, og et par linjer om "trøstespising". Jeg fikk en åpenbaring. Jeg forstod hvorfor noen var tykke, og tenkte på noen venner av meg. Det neste som slo meg, var at det var utrolig underlig at vi aldri hørte om dette. Det stod egentlig ikke at det var en spiseforstyrrelse engang! Det eneste som stod der, var at man var fra man er liten vant med at man gjerne får noe godt når man er lei seg, og at dette henger ved hele livet, med at man drikker kakao eller spiser sjokolade eller boller eller liknende når man er nedfor.

Heldigvis har det blitt mer fokus på "trøstespising" de siste årene.

Men fremdeles mangler det en allmenn bevisstgjøring.

Som overvektig, og lite fornøyd med det, er det slett ikke noe gøy at overvektige er "den siste gruppen" det er "lov" å harsellere med, det er lov å drive gjøn og gjøre narr av og sette utenfor "det riktige" samfunnet i hverdagen og i TV og humorshow. Det er ingen som gjør narr av sykelig tynne mennesker, som man med en gang tenker lider av en spiseforstyrrelse.

Man lærer seg ikke på samme måte at overvektige og kan ha en spiseforstyrrelse, og at denne slett ikke blir bedre av at folk stirrer, peker og gjør narr.

Dette har jeg aldri forstått.

Folk tenker at "det er jo bare å slutte, og å slanke seg". Man tenker ikke det om personer med anoreksi.

Folk tenker dessuten fremdeles at det dreier seg om trøstespising. Og ja, til en viss grad handler det om det. Men når man har hatt sykdommen en stund, handler det om så mye mer. Det finnes ikke trøst i å spise en stor pose chips, småkaker, og to store sjokolader etter en stor middag. Det gjør forferdelig vondt når magen er så full, man blir skikkelig dårlig, men det verste er likevel samvittigheten. Man skuffer seg selv igjen og igjen. Nettopp derfor spiser man mer. En slags kombinasjon av trøst og straff. En type selvskading. Man slutter å spise fordi det er godt, og går over til å tvinge seg selv til å spise. Man trykker i seg som om det skulle stå om livet, mens man blir tristere og tristere og forakter seg selv mer og mer for hver munnfull. Og man føler seg så uendelig skitten.

Det var derfor jeg begynte å kaste opp. Akkurat som det er utrolig godt med en lang, varm dusje etter en fem timer lang tur i fjellet, er det godt å kaste opp når man har tvangsspist. Man føler seg ren, rolig, og avslappet. Den følelsen av renhet og god samvittighet blir man avhengig av som heroin. Som når man kutter seg. Det å se blodet får pusten til å gå roligere, og pulsen til å senke seg. Før man kaster opp, eller kutter seg, er man fryktelig urolig, helt utilsnakkelig, man føler et desperat behov som bare blir dekket når man har kastet opp.

Til slutt vil jeg fortelle hva jeg opplevde på bussen forleden. Grunnen til at jeg hater ungdommer.

Jeg gikk inn bakdøren, og gikk bakover til et ledig sete. Bakerst satt en gruppe ungdommer, mest gutter. Da jeg kom inn, brøt de ut så hele bussen kunne høre: "Sjekk de lårene, da. Å fy faen, hun var feit." Og liknende utsagn. Det skal nevnes at jeg fremdeles er "on the rack", bruker størrelse 42 omtrent. Noe jeg selvsagt ikke er særlig fornøyd med, men det er ikke som om jeg veier 150 kilo.

Da jeg skulle gå av, gjorde de narr av den ene gutten i gjengen ved å si: "Se, der går damen din av. Å i helvete, så svær rumpe. Hun er jo en flodhest!"

Jeg lå på sofaen og var helt ødelagt i to dager etterpå.

Jeg er temmelig sikker på at de ikke ville kommet med tilsvarende kommentarer dersom jeg kun hadde vært anorektisk eller bulimisk, og ikke i tilleg hadde har tvangsspisingen.

Ragne

Innlegg#109 - Hobbyprosjekter

2009-09-30T18:55:00.004+02:00

Jeg er en av de som virkelig ikke kan fordra ting som ikke har en funksjon. Derimot er jeg veldig glad i at de funksjonelle tingene er pene.

Jeg liker godt de klassiske femarmede messinglysestakene, men jeg er ikke veldig glad i messing eller andre gull-farger. Da jeg var på loppemarked for et par uker siden, kjøpte jeg to like staker for ti kroner stk. Det ville si at jeg hadde råd til maling i tillegg! Her er bilde av hvordan de var før min makeover.

Med på kjøpet fikk jeg og en søt ramme, også den i messing, som og fikk seg en omgang med malingskosten.

Jeg malte alt først svart, før jeg sprayet lett med sølvspray for å gi de en mer rustikk stil.

Det jeg og fant på loppemarkedet, var en treramme fra Ikea, fremdeles i plasten, og et serveringsbrett fra Panduro, fremdeles ubehandlet og trefarget. Begge har blitt malt, rammen har blitt til oppslagstavle, og brettet har blitt ramme.

Bildet i rammen er foreløpig, jeg har lastet det ned fra Threadless.com hvor jeg lengehar kjøpt T-skjorter. Den viser rekkefølgen på pokerhender, den beste øverst. Ganske stilig:)

Grønnfargen på stoffet her er litt misvisende. Den er egentlig litt mindre gul, og matcher grønnfargen på dekoren på soverommet, hvor jeg foreløpig skal ha arbeidsplass.

Innlegg #108

2009-09-29T10:49:00.002+02:00

I dag skinner solen. Utrolig deilig. Har tenkt å være en del utendørs i dag for å sanke litt humør og D-vitaminer før neste regnperiode setter inn. Noe jeg egentlig regner med blir litt senere i dag...

Skulle ønske det var litt bedre vær i helgen som var. Jeg hadde det nemlig skikkelig jævlig. Fredag hadde jeg leiligheten for meg selv, noe som egentlig var ganske greit. Så gullrekken på NRK, og slappet av siden jeg hadde mange planer for resten av helgen.

Lørdag begynte med seminar med Mållaget. Ganske spennende å høre om hvordan man jobber for å lære bort nynorsk. På lærerhøyskolen i Oslo ser det ut til at det, etter litt prøving og feiling, har kommet frem en glimrende måte å få studentene interessert i nynorsk, forstå bruken, og nytten av det. På kvelden hadde jeg to tilbud, tilfeldigvis var begge til pokerkvelder. Kjersti inviterte til en hyggekveld, og innsatsen var bare femti kroner. Jeg er ikke egentlig for å spille om penger, men det gjør det helt klart mer spennende. Hvis man ikke spiller om penger, spiller man som idioter fordi man ikke har noe å tape eller vinne. Hos Bjørn skulle det og være poker. Der er innsatsen 100 kroner. (Hvis man ikke vinner en eneste gang, taper man kanskje rundt 300 på mange timer med morro. Altså, mindre enn en kveld på byn med nattbuss og sånt.) Jeg ville egentlig til Kjersti, men hos Bjørn skulle vi og feire at Ronny har blitt pappa, så vi bestemte oss for å gå dit, etter mye om og men. Men, mens jeg var på seminar, fikk jeg melding av Aleks, at han antakelig ikke orket likevel, siden han hadde vært ute med jobben på fredag. Jeg ble ganske sint og skuffet, siden jeg hadde gledet meg, og siden jeg ba ham instendig på fredag å huske at han skulle noe på lørdag og. Fant til slutt ut at han bare kunne ha det så godt, og at jeg ville dra likevel, så jeg dro tilbake til Askøy. Etter en stund begynte han å komme seg, og ville være med, så han meldte Bjørn. Svaret var at det var for sent, bordet var fullt. Det er ganske begrenset med plass der. Siden det begynte å bli sent, og jeg var på Askøy, endte det med at vi ikke gjorde noenting, noe som var stikk motsatt av det jeg trengte fordi humøret var dårlig, og jeg hadde jobbet hardt med å holde det oppe for å være sosial på kvelden. All kraft rant ut i løpet av sekunder, og jeg falt apatisk sammen i en haug på sofaen, og ble liggende hele kvelden og dagen etter. Jeg orket bare ikke tanken på å smile og være sosial på søndag, så jeg gikk glipp av fårikål hos Stig og Tina. Tror jeg så på TV hele dagen, men aner ikke hva jeg så på.

I går tok jeg dobbel dose av den ene medisinen min for å komme meg ovenpå igjen og komme meg på forelesning. Det hjalp. Har gjort det i dag og for å klare å være aktiv og sosial i dag. Skal til psykolog i dag, så får fortelle dette til henne.

Jaja, nok om det. Jeg var mye kreativ forrige uke! Skal vise dere bilder av det i neste innslag. Tror jeg skal prøve å fortsette med det denne uken. Det er mye som må gjøres i leiligheten til Aleks, og da kan jeg la fantasien løpe fritt. Han pleier å like det jeg gjør, så det bør gå greit.

Nå er det på tide å få på seg ullundertøy og stor høyhalset genser, og komme meg avgårde.

Ragne.

Innlegg #107

2009-09-24T10:11:00.002+02:00

Som hobbyfotograf, er det alltid svært hyggelig når noen liker bildene mine. Særlig hyggelig er det når jeg får forespørsel om noen kan bruke bildene mine i blader eller på sine nettsider!

Det skjer ikke så ofte, men innimellom kommer slike forespørsler. For et par dager siden, fikk jeg en mail fra en som arbeider med den fantastiske siden Arte International, som ba om lov til å bruke et av mine bilder.

Vanligvis sier jeg ja til alle slike forespørsler, mot at jeg blir kreditert med navn og link til flickr-siden min. Denne gangen har jeg spurt om det kanskje er mulighet for noen slags rabatt på en rull eller to med tapet i stedet. De har mange utrolig flotte tapeter! Jeg likte særlig godt "Amazone" og "Luster". "Luster" er både vakker, og, selv om det her er brukt som det engelske ordet, også kommunen jeg ble født i!

Jeg har solgt en del bilder til en annen side, betalingen var egentlig bare en bonus for min del. Det beste var at de gjerne ville bruke over 20 av mine bilder! Men, etter det har jeg lært meg at det går jo an å få noen små bonuser av bildene mine selv om jeg ikke er profesjonell fotograf :)

Ragne

Innlegg #106

2009-09-21T10:07:00.002+02:00

Mandag. Veldig mandag. Vind og regn. Frister veldig lite å bevege seg utenfor døren, men mandag er jo tross alt den eneste dagen i uken jeg gjør noe fornuftig, da har jeg nemlig to timer forelesning.

Etter en helg på fjellet, med sol, sol, sol, og høstfarger på trærne, er typisk Bergnesvær ikke så kult.

Men helgen var mycket bra, da. Vi var på en gammel gård som er i familien til bursdagsbarnet. Ingen strøm, ingen innlagt vann, ingen utsikt til nærmeste bebodde strøk. Fantastisk! Også var det jo selvsagt østlandsfjell, som jo er mye, mye bedre å gå tur i enn vestlandsfjell. På vestlandet er alle fjellene så bratte. Det re litt for tungt å gå oppover, og nedover er det utrolig vondt i knærne. På østlandet, derimot, er det akkurat passe. Man kan spasere i timevis i behagelig, litt raskt tempo uten å holde på å dø. Foten min klaget ikke for mye, heller. Men jeg er glad jeg ikke overdrev, men bare gikk i ca halvannen time.

Vi var kanskje tretti mennesker på turen. Hvorav jeg kjente de to jeg reiste med, og to til. De andre var hyggelige, og jeg koste meg mye. Men, det er noe med det. Mange ukjente mennesker, hvorav alle er friske, pene, vellykkede mennesker. Man føler seg litt liten, ja. Andelen leger og offshore-jobbere var svær. Lykkelig gift, eller med store diamant-forlovelsesringer. Smilehull, roser i kinnene, veltrente kropper, fullt fjellutstyr. Skumle folk.

Vel, det var nå trivelig lell. Godt å komme seg vekk litt. Og for sånne bymennesker som meg, er det jo ganske eksotisk å vaske seg i iskaldt vann i vaskefat. Og stjernehimmelen! Har aldri sett maken! Jeg har hørt mye om at man kan se melkeveien med det blotte øye, men har aldri gjort det selv, så tenkte det var sånt man kunne skimte hvis man visste hva man så etter, og var langt unna alle lyskilder. Det var jo absolutt ikke sånn. Man ser den jo helt klart og tydelig, selv om det er lys fra vinduene, og lyktene utenfor! Og så mange stjerneskudd! Tror jeg kan telle alle jeg har sett tidligere på én hånd.

Så det er sånn det er på landet på østlandet, hvor det ikke er overskyet hver en natt.

Det var som sagt eksotisk, og ganske avslappende å ikke være omgitt av informasjonsalderen, men å gå tilbake til en roligere tid. Men jeg sendte likevel en stor takk til Thomas Edison og Graham Bell da vi kom tilbake til sivilisasjonen. Og jeg er en stor fan av vannklosetter. En helg på utedo hvor man fikk en stiv kuling opp i rumpen der man satt, var nok.

Og maten! Fantastisk. Reker, krabbe og hummer på fredag, "hjemmejaktet" elg med soppsaus med selvplukket sopp og selvplukkede tyttebær på lørdag. Sukk... Kan bli vant til dét :)

Ragne.

Innlegg #105

2009-09-18T10:59:00.002+02:00

Juhu! Skal snart på helgetur!

Vi skal en tur til Valdres i 30årsdag. Gleder meg! Blir roadtrip med Aleks og Paulsen. Nå vasker jeg så det skal se litt bra ut til vi kommer tilbake, og lager omelett til å ha med på bilturen. Vi pleide å ha med skive med omelett da jeg var liten og vi kjøre til Nordfjord for å besøke besteforeldre, og det er en tradisjon jeg har videreført hver gang jeg reiser på biltur.

"Tilbake" er forresten til Aleks. Jeg skal flytte inn hos ham nå. Har sagt opp leiligheten min i sentrum. Vi har regnet på det, og kommet frem til at det er tullete at jeg har den når jeg er såpass mye hos ham, og vi begge er studenter med dårlig råd. Det er med litt blandede følelser jeg flytter, jeg vet at det kommer til å gå veldig bra, men det var godt å ha en egen leilighet.

Men, jeg har satt visse kriterier for at jeg skal flytte inn:

-Vi pusser opp stuen først. (Nå har den en grusom fersken-orasje skymønstret tapet. Skikkelig stygt!)

-Vi skal ha en ordning som gjør at vi begge gjør husarbeid og jobber for at det skal se ryddig og fint ut. (Menn, særlig ungkarer er jo ikke så flinke til det.)

-Vi skal kjøpe ny vaskemaskin, en som sentrifugerer.

-Vi skal IKKE røyke inne. Jeg har sagt at vi skal ikke røyke inne når vi kommer hjem på søndag.

-Vi skal ikke bo på Askøy lenger enn helt nødvendig. Jeg vil ikke bo her, det er så lett å bli sittende hjemme og være inaktiv. Vestbo, som jeg leier av nå, har noen trerommere på Møhlenpris, og de skal gi meg beskjed når en av disse blir ledig. Møhlenpris, for de som ikke er kjent i Bergen, er rett ved universitetet. Det er og krypeavstand til Bennex, hvor Aleks jobber deltid.

Nå må jeg tilbake til vaskingen, blir hentet om under en time. Jeg må dusje og. Og pakke, wops. Hadde nesten glemt det. Men det går fort. (Da jeg flyttet til Island, begynte jeg å pakke ca en time før jeg dro.)

Ragne.

Innlegg #104

2009-09-15T19:29:00.003+02:00

Hei igjen!

Jeg vil begynne med å unnskylde for at jeg ikke har vært her på så altfor, altfor lenge. Jeg har rett og slett ikke orket. Vet ikke helt hvorfor, for egentlig går alt ganske bra. Medisinene funker, jeg har tatt noen nye tester, og fått vite at med alle medisinene, har jeg bare en lett depresjon. Men jeg skulle ønske en lett depresjon var litt lettere.

Jeg vil ikke skrive et altfor langt innlegg, så i dag vil jeg helst blogge om valget. Som sikkert fryktelig mange andre også gjør.

Jeg er en av de som er fornøyd med valget. Jeg satt oppe og så hele valgvaken på NRK, og bet negler til siste slutt. Kan ikke forstå hvorfor det var så tett, hvorfor ikke enda flere stemte rød-grønt. Jens Stoltenberg har helt klart vist at han er en av de aller beste statsledrne i verden, og styrt landet svært godt gjennom den økonomiske krisen. Hvorfor sier "alle" at det er klart at landet vårt trenger en stor forandring? Jeg sier: Hvorfor fikse det hvis det ikke er i stykker? Det er selvsagt ting som kan forbedres. Det er det alltid, og det skal det alltid være. Men hvorfor Frp? Jeg mener så mange stemmer Frp fordi vi har det så altfor godt. Vi er en hel nasjon bortskjemte, egoistiske, navlebeskuende drittunger. (Alle Frp-stemmere får ha meg unnskyldt.) Det jeg er mest misfornøyd med, er hvor fryktelig dårlig det gikk for Venstre. Jeg kunne godt tenkt meg å stemme Venstre, jeg. Dessverre, som antakelig veldig mange andre også mente, ligger de for mye til høyre. Jada, de er et sentrumsparti, men de henger med høyre-gjengen. Det var flott at Sponheim tok så klart avstand fra Frp. Men for min del hjalp ikke det når de må samarbeide med alle de andre blå partiene, og disse må samarbeide med Frp. Jeg tror Venstre ville vunnet svært mange stemmer på å heller inngå ekteskap med rød-grønn side, som er den siden de, i mitt syn, hører hjemme på. Jeg håper virkelig de gjør det neste gang. I så fall er det stor sannsynlighet for at de får min stemme i 2013. Jeg tror venstresiden vil bli utrolig sterk, kanskje til og med nærmest uslåelig, ved å få nok et sentrumsparti som alliert. (KrF kan bare være på den blå siden, der har de det som plommen i egget.)

Nå er jeg spent som en unge i adventstiden på å se hvordan regjeringskabalen skal se ut. Jeg ser frem til 4 år til med en fornuftig økonomi- og miljøpolitikk. Og ikke minst innvandringspolitikk, og kriminalpolitikk. Integrering, integrering, integrering!

I tillegg er jeg glad for at de litt for konservative partiene ikke vant frem med sin kamp om å reversere ekteskapsloven. For meg er det, og har alltid vært, en selvfølge at alle som elsker hverandre skal ha lov til å gifte seg, om de så ønsker.

Jeg er derimot overhodet ikke fornøyd med valgoppslutningen. I en så turbulent tid som den vi er inne i, skulle man tro at mange flere ville engasjere seg. Man kan selvsagt analysere opp og i mente om at det ble for mye statsministerkamp, for mye mellom rød-grønn blokk vs. blå blokk, og ingen virkelig store saker som gikk igjen. Men det hindrer ikke meg i å være overrasket over at ikke "alle" ville stemme når det var så likt mellom blokkene gjennom hele valgkampen! Uansett om man ikke vet hvilket parti man skal stemme på, har man en viss mening om hvem man ikke vil at skal vinne. I mitt syn har det aldri vært tvil, det finnes ingen god grunn til å velge å ikke stemme. I et demokrati har vi rett til å stemme, men vi har og plikt til å stemme! Da har man og plikt til å sette seg inn i hva de forskjellige partiene står for for å kunne ta et bevisst, velbegrunnet valg. Alle har ting de er misfornøyd med i systemet vår, da må man finne det partiet som vil forandre det. Det burde være mulig med alle de alternativene vi har. Det er jo heller ikke bare de partiene som nå er på stortinget man kan velge mellom, det er en hel haug partier under "andre". Og om man virkelig ikke finner noe som helst parti man vil gi sin stemme til, så stem blankt! I mitt syn er valgdagen kanskje en av de aller største festdagene vi har.

Men, hurra for valget. Hurra for fire rød-grønne år til! Og hurra for at det bare er to år til kommunevalget!

Ragne.

Innlegg #103

2009-07-09T17:55:00.002+02:00

Beklager at jeg ikke er så aktiv for tiden. Jeg har kommet meg hjem til meg selv igjen, men den måneden tok rett og slett for mye energi. Kommer nok til å ta litt tid før jeg finner igjen formen. I mellomtiden skal jeg skrive hvis jeg har noe å skrive om.

Det skjer jo fryktelig lite for tiden, folk er på ferie, og jeg har lite til ingenting å ta meg til.

Det positive er at Lisa har kommet hjem for sommeren! Var hos henne i går, vi lagde sushi og pratet i timesvis. Jeg gleder meg til å tilbringe masse tid med henne til slutten av august, da hun skal hjem igjen.

Ragne.

Innlegg #102

2009-06-26T17:10:00.004+02:00

Det var tredve grader på det varmeste i dag, nå er det nede i svale 27. Jeg er ikke skapt for denne varmen. Og det siste jeg klarer å tenke på når det er så varmt, er mat. Men jeg var heldigvis smart nok til å tenke på det i gårkveld da det begynte å bli litt kjøligere. Det endte med å bli min hittill beste kyllingsalat.

Oppskrift som følger:

To kyllingfileter. Legges i en form. Hell eplejuice over, kutt opp hvitløk etter smak, ha i salt, pepper, chili, og oregano. La stå i kjøleskapet over natten.

Stek begge sider raskt i en varm stekepanne med smør for å få en stekeskorpe, deretter på 150 grader i ovnen til den er gjennomstekt.

Når man begynner å bli klar for å spise, og kyllingen er kald, begynner man på salaten. Min salat bestod av:

En hjertesalat

Isbergsalat

Agurk

Ett grønt eple

En mango

Vårløk

Litt mais

Norvegia i terninger

Kylling kuttet i terninger.

Hakkede hvalnøtter.

------------------------------------------

Dressing:

Yughurt

Vårløk

Salt

Pepper

Karri.

Nytes med rikelig med vann for å unngå dehydrering i varmen. Det ble både lunsj og middag for meg, og middag til Aleks når han kommer hjem.

Nammenam!

Ragne.

Innlegg #101

2009-06-19T19:06:00.002+02:00

Hundreogen. Som adressen min på Island :) 101 Reykjavik.

Uansett. Vet ikke helt hvor sammenhengende dette innlegget blir. Merker virkelig effekten av å ha vært isolert lenge.

I dag tenker jeg ikke godt, er trøtt, og har overhodet ingen tiltaksvilje. Også glemmer jeg ord.

Depresjon får meg ofte til å tenke på demens. Jeg føler meg ofte som pasientene på Olaviken eldrepsykiatriske sykehus da jeg jobbet der. Jeg ser de samme tegnene hos meg, apati, forvirring, problemer med språk og tale...

I dag er det ille. Jeg orker snart ikke være syk lenger. Med syk mener jeg i denne sammenhengen fysisk. Jeg er så drittlei!

Jeg var helt, selt sikker på at det var torsdag i dag. Hvis ikke, kunne jeg strekke meg til onsdag. Fikk nylig, gjennom Dagsrevyen, vite at det er fredag. Det var jeg ikke klar for. Ikke at jeg egentlig vet hvorfor jeg ikke var klar for det, men det var jeg altså ikke.

Har bare ligget må sofaen, i fosterstilling, og vugget frem og tilbake. Det er så behagelig! Nå har jeg bare lyst til å legge meg.

Nå klarer jeg ikke skrive mer.

Ragne.

Innlegg #100 - Meme

2009-06-15T16:24:00.003+02:00

Jeg har fått en utfordring fra Karen, og det passet jo egentlig bra at det ble innlegg nummer etthundre.

Hva er du opptatt av for tiden?

Akkuratt nå er jeg egentlig mest opptatt av å bli frisk, men og hva jeg skal bruke skattepengene mine til. Jeg trenger en tur til Island snart for å besøke mitt andre hjem, og venner, men og en tur til Århus for å besøke Lisa.

What's occupying you now-adays?

I'm mostly thinking about getting well, but also what I should do with my tax refund. I need a trip to Iceland to visit my home away from home, and my friends, but also a trip to Århus, Denmark to visit a friend.

Hva har du på deg i dag?

Vel, siden jeg bare sitter i sofaen og blir feit, gidder jeg ikke pynte meg, så det er joggebukse og utvasket genser.

What are you wearing today?

Seeing as I'm only sitting in the sofa getting fat, I'm wearing sweatpants, and a washed-out sweater.

Hva skal du ha til middag i dag?

Har egentlig ikke så mye peiling, men jeg antar det enten er grandis eller den samme lasagnen vi har hatt noen dager nå.

What are you having for dinner today?

Probably either frozen pizza, or the lasagna we have been eating from several days now.

Hva vil du lære i dag?

Hadde ikke gjort meg noe å lære litt latinsk grammatikk, men hodet er ikke helt med, så jeg får nøye meg med ett eller annet svada fra nettet.

What do you want to learn today?

Preferably, I would learn some Latin grammar, but my head isn't very well, so I'll settle for something from the web.

Hva hører du på nå?

Akkurat nå er det Friends i bakgrunnen.

What are you listening too right now?

Now, it's Friends in the background.

Hvordan er ditt favorittvær?

Regn! Sånn regn som kommer i store dråper og faller rett ned uten vind. Eller sterk vind uten regn.

What's your favourite weather.

Rain! In big drops, falling straight down without wind. Or strong wind without rain.

Hva er ditt mest utforende mål akkurat nå?

Sikkert å komme meg gjennom studiene, og å bli frisk, både fysisk og psykisk.

What's you most challenging goal right now?

Probably getting through my studies, ang getting well, in both mind and body.

Hva synes du om personen som tagget deg?

Karen er en fantastik jente som gir meg glede, støtte, og inspirasjon.

What do you thing of the person who tagged you?

Karen is a fantastic girl who gives me joy, support, and inspiration.

Hvis du kunne få et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden, hvor skulle det være?

Island. Helt klart. Nesten. Kanskje i sør-Frankrike eller et annet sted.

If you could get a house, decorated and finished, anywhere in the world, where would it be?

Iceland. Without a doubt. Maybe. Maybe in the south of France, or somewhere else.

Hva vil du gjerne ha akkurat nå?

Lykke, en frisk kropp, og et glass kald skummetmelk.

What would you like to have right now?

Happiness, a healthy body, and a glass of cold skimmed milk.

Hva vil du gjerne bli kvitt?

Alle vondtene, og omtrent 20 kilo.

What do you want to be rid of?

All my aches, and about 20 kilos.

Hvis du kunne dra hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dra?

Island. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men sånn er det. Eller kanskje Paris, eller Århus eller Lofoten eller et annet sted jeg har venner jeg savner.

If you could go anywhere in the world within the next hour, where would it be?

Iceland. I know I'm repeating myself, but it's true. Or maybe Paris or Århus, or Lofoten (North in Norway), or somewhere else I have friends I miss.

Hvilke språk vil du lære?

Fransk, spansk, italiensk, russisk, og kinesisk.

Which languages do you want to learn?

French, Spanish, Italian, Russian, and Chineese.

Hva ser du etter i en venn?

Humor, ærlighet, støtte, og åpenhet.

What are you looking for in a friend?

Humour, honesty, support, and openness.

Hvem vil du gjerne møte?

Oi, vanskelig! Kanskje Platon, eller Snorre?

Who would you like to meet?

Maybe Plato, or Snorri Sturluson?

Hva slags musikk liker du?

Melankoli, rock og metall.

What kind of music do you like?

Melancholy, rock, and metal.

Hva er favorittplagget i garderoben din?

Har egentlig ikke en favoritt, men er veldig glad i mine svarte klær.

What's your favourite pice of clothing in your wardrobe?

Don't really have one, but I like my black clothes.

Hva er drømmejobben?

Forfatter eller språkforsker, kanskje begge deler.

What's your dream job?

Writer or language researcher (ethymology), maybe both.

Har du noen favorittmodeller?

Hvis vi her snakker om sånne som viser klær i blader, tror jeg nok jeg må si Marilyn Monroe. Litt fordi hun er den eneste jeg vet om, og fordi hun hadde former.

Do you have any favourite models?

If we're talking about clothes and magazines, I have to say Marilyn Monroe. Because she's the only one I know the name of, and because she had female shape, hips, breasts, and a normal stomach.

Hvis du hadde 1000 kr nå, hva ville du brukt dem på?

Antakelig mat, siden jeg ikke har hatt penger siden jeg brakk foten. Hvis ikke, ville jeg satt de på reisekontoen min.

If you had 100 Euro right now, what would you use them on?

Probably food, since I haven't had money since I broke my foot. If not, I would put them in my travel account in the bank.

Beskriv stilen din?

Jøss... Den forandrer seg litt etter humøret, men det gjennomgående er kanskje feminin og rocka..?

Describe your style.

It changes after my day, but maybe feminin and rock/metal.

Siste cd'en du kjøpte?

Hmm. Her må jeg, trist nok, svare en boks med tomme CD'er. Har ikke råd til å kjøpe musikk.

Last CD you bought?

I have to say a box of empty CD's, can't afford to buy music.

Hva hørte du på da du ble tagget?

Dagsrevyen på TV. (NRK-nyheter er de eneste nyhetene som går an.)

What did you listen to when you were tagged?

The news on the Govornment TV-station.

Hva vil du akkurat nå?

Vanlige ting jeg ikke har gjort på ukesvis, som å ta meg en utepils eller gå på kafé, eller lese.

What do you want to do right now?

Regular things I haven't done in weeks, like having a beer in the sun, go to a café, or read.

Jeg sender utfordringen videre til Alt Godt.

Innlegg #99

2009-06-13T19:17:00.004+02:00

Okei, jeg vet ikke om dere egentlig har så lyst til å se dette, men her er hvordan nakken min ser ut i dag. Jeg vet ikke helt om jeg liker hvor rødt det ser ut. Håper ikke det holder på å bli infisert. Tar tempen jevnil for å passe på. Ser greit ut så langt.

Dette ble tatt da Aleks skiftet bandasjen min for meg. Siden det er såpass mye hår rundt, henger ikke bandasjen noe særlig godt. Derfor må jeg ta på nytt ganske ofte.

Sykdommen som gjør at lillehjernen min er litt stor, og lillehjernemandlene derfor henger for langt ned, heter forresten Chiari. Den er veldig sjelden den og, så jeg er ganske heldig. jeg mener, når man først skal ha noe, kan det like gjerne være noe spesielt og morsomt!

Ragne.

Innlegg #98

2009-06-12T15:20:00.002+02:00

Hurra! Jeg er klar for å forlate sykehuset! :D

Jeg blir hentet senere, så bærer det tilbake til Aleks for å bli dullet med en stund til.

Jeg får med meg omtent et halvt apotek, og jeg kan formelig kjenne leveren skrumpe, men det gjør ikke noe. Jeg holder på å bli bra igjen, og jeg har fremdeles ikke vondt!

Ragne.

Innlegg #97

2009-06-11T10:56:00.002+02:00

Da er det gjort. Jeg ble operert i går, og jeg har hørt at det ble vellykket. Det kjennes ikke helt sånn ut på smertenivået nå, for å være helt ærlig. Siden operasjonen var i hodet, har jeg nok mistet litt av vannet der, eller fått noe blod i det, så jeg har noen heidundranes hoedepiner. I natt våknet jeg klokken ca 4 av hodepine. Fikk først noen piller, som selvsagt ikke funket. Derfor fikk jeg en stor dose morfin i armen, det funket heller ikke. Så, det oppgraderte enda en gang. Nå er jeg ganske susete, men har hvertfall mye mindre vondt. Og selv om smertene i hodet og nakken ikke er helt borte, opplever jeg nå for første gang på mange år at jeg ikke har vondt noe annet sted i kroppen! Det er en ganske fantastisk følelse, å ikke ha vondt.

Operasjonen varte i omtrent to timer. De har fjernet ca 4 ganger 4 cm nederst på skallen, og en del av den øverste nakkevirvelen.

Jeg er veldig spent på hvordan det føles i armene. Håper jeg snart slipper alle de smertestillende så jeg kan kjenne hvordan de er.

I dag får jeg masse besøk! Glede seg! Linn er på vei nå med lille Andreas. Senere kommer kanskje Eirik Minde, Stein Olav skal visst ha første dag på jobb her i dag, Kjersti og Kristine kommer når Kjersti er ferdig på jobb i en barnehage som ligger like ved her, og Aleks kommer. Han var her i går og, det var skikkelig godt å se ham. Han hadde gått hele dagen og vært skikkelig nervøs, stakkar. Fra jeg ble trillet ned til operasjonssalen klokken 8, til jeg endelig fikk komme opp igjen på rommet klokken fem. Han var passe lettet da jeg ringte og sa at jeg var ferdig. Han hadde med seg gave (en veldig søt kopp) og Non-stop. Nammenam. Mamma kom og i går, hun hadde med seg nøttemix med tørkede frukter. Kjempenam. Så jeg fant meg et litte pappbekken for å bruke som skål, fordi jeg liker ironien.

Ellers er jeg ved godt humør (nesten sånn at jeg lurer på om de fikset hjernen min og så depresjonen ble forminsket!), og håper jeg får dra herfra i morgen.

Ragne.

Innlegg #96

2009-06-09T21:11:00.002+02:00

Gud hjelpes, så kjedelig det er på sykehus! Heldigvis har jeg tilgang til nett på laptopen.

Jeg har fått beskjed om at jeg, med mindre noe annet dukker opp, er nummer en i operasjonskøen i morgen. Så da blir jeg vekket grytidlig for å sove.

Jeg har blitt forklart litt mer hva som skal skje.

Syrinx er som sagt en sjelden sykdom, men jeg har vunnet dobbel lotto. Den antatte grunnen til at jeg har utviklet syrinx, er nemlig at lillehjernen min tar for stor plass! Jeg aner ikke hvordan det har skjedd, for den er jammen meg lite brukt! Uansett, inngrepet i morgen blir derfor for å lage mer plass i nakken, og dermed (forhåpentligvis) la syrinxen lege seg selv over et års tid. De skal blant annet skjære bort en del av den øverste ryggvirvelen min! Jeg synes alt dette høres veldig lite behagelig ut, men jeg regner med å bli dopet ned de nærmeste dagene.

Snittet blir fra midten av bakhodet, til litt under de øverste ryggvirvlene. De må barbere meg litt i bakhodet, men dét spiller mindre rolle.

Jeg deler rom med tre andre. Den yngste er sikker tre ganger så gammel som meg, de to andre bruker prekestol for å gå. Hun ene hadde nettopp et lite uhell. Så henne slepe seg bortover gulvet ved hjelp av prekestolen, med bleien i den ene hånden og undertøyet i den andre. Hun prøvde å sette seg ned for å hvile på halvveien, i en annens seng. Det var ikke særlig populært. Så kom pleierne og snakket på sykepleier-som-snakker-til-gammel-dame-måten, en måte som gjør meg litt sprø fordi den minner om min tid på sykehjem. Jeg passer helt klart ikke til noe som helst innen helse- og omsorgsyrker.

Jaja. Nå er jeg lei av denne dagen, så jeg tror jeg skal legge meg snart. Må bare dusje først, fikk beskjed om å gjøre det i kveld og i morgen tidlig, og bruke en spesiell, sterk såpe. Men det er jo stress å dusje med brukket fot og ubrukelige armer, så jeg tar meg selv i å utsette det. Får vel bare bli ferdig med det så jeg kan sove. Skal tross alt tidlig opp for å sove mer i morgen.

Ragne.

Innlegg #95

2009-06-06T18:42:00.002+02:00

Kabal, sudoku, ingenting på TV. Hurra for lørdagskvelder.

Skulle mye heller vært på innflyttingsfest hos en kompis.

Og Aleks skulle nok mye heller vært i utdrikkingslaget til Stig, men min kjære eksmann har en tendens til å sette en stopper for sånt. Han har blant annet nektet Stig å invitere Aleks i bryllupet! Jepp, dere leste rett, og nei, han er ikke forlover eller har noe annet med bryllupet å gjøre. Skulle ønske han kom over det snart, eller hvertfall lot være å la det gå ut over våre felles venner!

Og i min kjedsomhet klarer jeg ikke å tenke på så veldig mye annet, så jeg blir bare sintere og sintere.

And now to something completely different.

Da er det bestemt, jeg skal legges inn på Haukeland på tirsdag. Skal sikkert opereres på onsdag. Aner ikke hva denne operasjonen går ut på, men satser på at de vet. Og at de kanskje vil informere meg på tirsdag.

Jeg gruer meg forsåvidt ikke til selve operasjonsdelen, jeg tanker at det kan da ikke bli noe særlig verre enn det er nå, derimot gruer jeg meg veldig til å ligge og kjede meg i dagesvis. Jeg har kjedet meg nok mens jeg har vært her hos Aleks, men der har jeg jo ikke de samme mulighetene til å bli passivt underholdt. Og når jeg har kjedet meg så mye så lenge, er det fryktelig vanskelig å konsentrere meg nok til å lese bok. Men jeg får prøve. Min søster Kjerstin har sendt meg de to første kapitlene av boken hun skriver på så jeg skal ha noe å gjøre på. Jeg skal gi konstruktiv kritikk, og se om jeg kan forbedre språket hennes enkelte steder.

Også håper jeg på mye besøk.

Ragne.

Innlegg #94

2009-06-04T19:29:00.003+02:00

Snille Aleks var hjemme i leiligheten min og vannet blomster og hentet posten min. Blomstene (som egentlig ikke er blomster, det er et beibisitrustre og noen krydder) levde fremdeles, men det som var mer spennende, var posten. Plutselig var alt jeg ventet på der. Jeg har blitt innkalt for å legges inn på nevrokirurgisk avdeling på tirsdag. Jeg må ringe de i morgen for å høre litt om hva de skal gjøre med meg, hvor lang tid det tar, og om det er et problem at jeg går med krykker. (Det var og skjema jeg må fylle ut for sykehuset og for anestesi. Jeg må oppgi vekten min. Hater det. Får lyst til å sulte meg for å gå ned så mye som mulig før jeg legges inn.)

Set kom og et svært etterlengtet brev fra Jussformidlingen. De skulle hjelpe meg med å få oversikt over hva jeg har krav på og hva jeg må betale angående skilsmisse og resterende lån etter salg av leilighet. Jeg ble ikke mye klokere, gitt.

Hele det fire sider lange brevet var fult av paragrafer og juridisk språk, og jeg har rett og slett ikke konsentrasjon til å lese det inngående. Må nok ta det i etapper. Men jeg skummet gjennom. Litt forstod jeg. Det kom endelig svart på hvitt at jeg skal trekke studielånet fra den resterende gjelden. Derimot, hadde de regnet med feil kjøpesum. De hadde regnet med at vi kjøpte den for 870000, vi kjøpte den for 1,3mill. Da blir alle utregningene deres feil. De har og hoppet over en del ganske viktige poeng, som at min eksmann nektet å selge da jeg ville, og vi ventet i et halvt år. På det mistet vi flere hundretusen.

Jeg vet ikke med dere, men jeg vil kalle det ganske vesentlig.

Så, for å oppsummere, jeg fikk mye etterlengtet post, men ingen svar på noe som helst.

Jepp.

Ragne.

Innlegg #93

2009-05-31T15:30:00.003+02:00

I går var det grilling, øl og badestamp hos Aleks. Kjersti kom ut for å holde meg med selskap, og da inviterte vi liksågodt litt flere. Det var veldig kjekt! Og så deilig å se mange mennesker og å sitte ute! Og Paulsen (En av altfor mange Eiriker, derfor går de bare som etternavnene i stedet) er helt utrolig flink til å lage mat, og veldig glad i det. Faren er kokk, og har latt det dryppe litt matvisdom på sønnene sine. Siden han synes det er veldig kjekt å kokkelere, er det alltid veldig gunstig å ha ham med på sånne dager. Fy flate, så godt det ble! Grillspyd med masse grønnsaker, svinekjøtt, og baconsurret kylling, og med hjemmelaget potetsalat og god salat (sistnevnte laget av meg, fordi jeg elsker å lage og å spise salat) som tilbehør. Mmmmmm.

Det som ikke var så artig, var at det jo ble vått på gulvet etter hvert som folk gikk fra stampen og inn på do. Så, da jeg skulle på do, ble det litt for spennende. Hvis noen lurer; våt parkett + krykker og brukket fot = ganske dumt.

Jepp, tok et par skritt før krykkene skled hver sin vei, og jeg tråkket hardt ned med den brukkede foten for å unngå å falle. Det gjorde jo selvsagt akkutt vondt, noe som førte til at jeg raskt måtte bytte vekten over på andre foten, dermed skled den, og jeg tråkket hardt ned med den brukkede foten igjen.

Smerte!!

Musikken fra anlegget var ganske høyt på for at vi skulle høre den helt ut, og da var det jo selvsagt en sånn sang som bare blir høyere og høyere før den stopper. Så, jeg stod i to minutter og samlet meg litt før sangen var ferdig, og jeg kunne rope om hjelp.

Jeg ble båret rundt på resten av kvelden.

Følte meg ikke akkurat mindre handicapet av det...

Jaja. Jeg strakk en vesentlig krykkemuskel i ene armen, og gjorde foten litt verre, så har vondt i dag! Men, det å se mennesker i en normal situasjon i går, utsatte hvertfall galskapen litt.

Ragne.

Innlegg #92

2009-05-29T16:42:00.002+02:00

Snille, snille Karen!

Aleks hentet posten på vei hjem fra jobb, og der lå en pakke til meg! :D

Nå skal jeg kose meg med brevbok og sjokolade :D Og senest for en time siden ønsket jeg at jeg hadde en tegneserie å lese litt i.

Perfekt!

Innlegg #91

2009-05-29T13:47:00.002+02:00

Dette er et lite helvete. Depresjonen blir verre og verre jo lenger jeg sitter her. Jeg har vondt over alt, og kjeder vettet av meg. Spasmene jeg hadde mens jeg var på mitt mest deprimerte, har kommet tilbake. I perioder har jeg nesten ingen kontroll over lemmene mine. Noe som jo heller ikke er særlig bra for foten. Når Aleks og Eirik er her, har jeg ikke energi til å snakke, jeg bar får meg ikke til å åpne munnen. Det er for mye ork.

I morgen kommer Kjersti hit for å besoke meg og grille litt. Håper det gir meg en svært etterlengtet vitamininnsprøyting.

Kanskje jeg til og med skal være med på butikken. Hvis vi kjører inn til senteret, kan Aleks trille meg rundt i rullestol. Det vil kanskje og hjelpe. Absurd nok. Men bare det å være med og gjøre hverdagslige ting som å hande, og å se mennesker, vil kanskje hjelpe.

I går måtte jeg gå og legge meg på ettermiddagen. Da plaget spasmene meg, og humøret var på bånn. Skulle ønske jeg bare kunne sove til jeg kan gå igjen.

Og jeg er så utrolig lei av TV!

Ragne.

Innlegg #90

2009-05-28T12:24:00.002+02:00

Kjeder meg!

Da jeg forstuet halebenet i januar, trodde jeg virkelig at det skulle bli lenge til neste gang jeg ble immobil. Men neida...

Og jeg kjeder meg på en sånn måte at jeg ikke gidder å tenke på noe å gjøre på, og at all inspirasjonen til å ta eller redigere bilder er borte.

Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme meg opp om morgenen. Jeg blir liggende i sengen flere timer enn nødvendig bare fordi jeg virkelig ikke ser noen som helst grunn til å stå opp. Det eneste som venter, er stresset med å finne meg mat og frakte det bort til sofaen, og den enorme smerten i armene når jeg går med krykkene.

All betennelse i armene har virkelig kommet tilbake for fullt. Det er skide vondt.

Så er det å stirre på TV som et mehe. Jeg har en med latinbøkene, og en annen bok, men jeg kjeder meg for mye til å lese.

Jeg kan nesten føle at jeg depresjonen fungerer som kvikksand, jeg bare synker lenger og lenger ned. Det kommer til å bli noen grusomme uker, og det blir ikke bare bare å komme meg ut av det etterpå.

Hvorfor må jeg fortsette å skade meg på denne måten når det er så utolig lite praktisk, og det går ut over så mye mer enn selve skaden?

Lei, nå. Og sint, men kjeder meg fo mye til å være veldig sint.

Ragne.

Innlegg #89

2009-05-25T09:31:00.002+02:00

Grem!

For første gang i år skulle jeg gå med høyhælte sko på fest på lørdag.

Funket dårlig.

Skoene var omtrent en størrels for stor. Det, kombinert med brostein og alkohol, førte til en "nær bakken-opplevelse".

Siden det var lørdag kveld og jeg hadde drukket, fant jeg ut at jeg kunne vente til dagen etter før jeg bestemte meg for om jeg skulle gå til legevakten.

Så, jeg reiste meg opp, og spaserte fra Sandviken til Sentrum. Der gikk vi på Inside, det var bursdagsselskap for en kompis. Etter det, spaserte jeg, denne gangen med god hjelp, hjem til Nordnes.

Da jeg våknet, konkluderte jeg med at jeg, siden jeg hadde klart å gå så mye, og det ikke gjorde forferdelig vondt etter en natts søvn, ikke trengte å stresse til legevakten. Så reiste jeg meg...

Det ble legevakten med brudd i foten (jepp, foten. Som i mellom ankelen og tærne.), og krykker, Problemet nå, er at den "friske" foten ikke har vært frisk på mange år, og gjøre noe helt grusomt vondt når den blir belastet bare litt over normalt, og jeg har dobbel kronisk tennisalbu og senebetennelse, og Syrinx som gjør at jeg ikke har noe særlig styrke i armene. Så, jeg er rett og slett temmelig immobil. Igjen... Og jeg kan ikke se hvordan jeg kan ta eksamen på tirsdag med alle disse smertene og fremkomstproblemene.

Jeg har krav på å få rullestol, men helt alvorlig; hvor handicapet skal jeg liksom føle meg bare på grunn av et lite beinbrudd?

Uansett, jeg er sint på meg selv for å få til sånne dumheter hele tiden, immobil, kjeder meg, har vondt over alt, blakk (legevakten kostet meg 800 spenn!), og lei.

Glad jeg har Aleks, han var med meg til legevakten, og tok meg med hjem til seg. Ligger på sofaen hos ham nå, her er det hvertfall litt mer å gjøre på enn hos meg, og en slave jeg kan sende på butikken og kan lage kaffe og mat til meg. Når han ikke er på jobb.

Ragne.

Innlegg #88

2009-05-18T17:56:00.004+02:00

Uff, nå er det jammen altfor lenge siden jeg har vært her inne igjen. Jeg er ikke noe flink til å gjøre dette sånn jevnlig. Skal oppdatere litt på hva som skjer, men aller først:

GRATULERER MED PAPIRBRYLLUPSDAG K+T!

En dag for sent, men bedre sent enn aldri... Håper dere hadde en strålende dag.

----------------------------- o -----------------------------

En del ting har skjedd. Karen, du bør kanskje hoppe ned til neste avsnitt for å ikke rive deg i håret. Aleks fant ut at vi kanskje burde være frie. Jepp, så var vi der igjen. Men det er egentlig ganske fornuftig. For at jeg ikke skal få panikk, og føle at jeg savner å oppleve å være singel om noen år, gjør vi dette nå. Foreløpig har det bare vært positive følger av det. Jeg har fått vært på stevnemøte (med Örn), noe jeg aldri har vært før. I tillegg har Aleks og jeg kommet enda nærmere, vi er veldig flinkte til å være helt åpen og ærlig om alt som skjer og om hva vi til enhver tid føler. Örn er i et temmelig komplisert forhold selv, og hadde heller aldri vært på stevnemøte, så det passet veldig bra. Foreløpig har det bare vært en gang, men det var veldig gøy!

Ellers har jeg endelig vært hos psykolog igjen! (Hun var forresten enig i at Aleks og jeg gjør det rette, noe som gjorde meg veldig glad!) Jeg har ikke vært siden før jul, noe som egentlig er horribelt uansvarlig av behandlerne. Denne gangen tror jeg nok jeg skal få gjort litt. For det første er Bjørgvin DPS omtrent ti meter hjemmefra, for det andre kom jeg skikkelig godt overens med henne. Jeg forklarte hvordan det har vært tidligere, at jeg har hatt et sted mellom 12 og 15 forskjellige leger og psykologer, og generelt vært en evig kasteball, hvor alle har prøvd forskjellige medisinkombinasjoner. Derimot har ingen av de gjort en utredning på meg, så jeg har enda ikke noen fast diagnose, kun en foreløpig diagnose gitt av fastlegen den første timen hos henne. Det skal jeg få nå! Og en medisinvurdering etter hvert! Nå går jeg på noen åndssvake doser, denne mengden medisiner skal man egentlig gi som en slags "sjokkbehandling", ikke mer enn fire uker. Jeg har gått på den i halvannet år. Jeg har ikke noe lyst på skrumplever riktig enda... Dessuten forklarte jeg at jeg har lyst til å kunne studere, sånn på egenhånd altså. Jeg forklarte at jeg ikke har lest på egenhånd, eller gjort lekser, siden en gang på midten av barneskolen. Så, hun skal prøve å hjelpe meg å lære det! Og nå får jeg time en gang i uken fremover! Det er så utrolig deilig å føle at noe skjer!

Jeg har og fått svar fra MR-undersøkelsen. Heldigvis var det ikke det de var redd for (jeg vet ikke hva det var, og har heller ikke noe lyst til å vite). Men, syringomyelien er såpass stor at jeg er henvist til nevrokirurgisk avdelig for vurdering om jeg skal få dren i ryggraden. Det hors utrolig lite behagelig ut, men hvis det gjør at jeg ikke har konstante smerter i armene resten av livet, er jeg veldig for dren!

--------------------- o --------------------

Jah, det var en liten oppdatering. Jeg har merkelig nok lite energi for tiden, lite tiltakslyst, men skal prøve å skjerpe meg og besøke bloggene deres litt oftere.

Ragne.

Innlegg #87

2009-05-04T18:59:00.002+02:00

Sånn bortsett fra hasjlukt og menn som stikker kjæresten sin 29 ganger med skrujern, er det et hyggelig hus jeg bor i!

Jeg var heldigvis ikke hjemme den kvelden, jeg overtok leiligheten bare to uker tidligere.

Innlegg #86

2009-04-27T12:34:00.003+02:00

Det er så utrolig deilig å ha kamera igjen! Jeg har det med meg hele tiden, uansett hvor jeg går :)

Dette er to bilder av Kjersti, tatt i går. Vi satt og drakk kaffe på Finnegan's (Teateret i bakgrunnen) før vi gikk på Rick's for å se noen venners improteaterforestilling.

Innlegg #85

2009-04-25T18:38:00.002+02:00

Har nettopp kommet hjem fra pub hvor jeg har sett fotallkamp. Det er en pub hvor jeg tok med meg Kjersti et par ganger, siden hun bor på Skansemyren (dere bergensere burde vite hvor det er), tok vi den som er nærmest Fløibanen. Det passet perfekt siden det er en irsk bar, så jeg kan få meg Guinness til kampen.

De første gangene kom vi i snakk med to menn. Veldig hyggelige. Så var det et langt opphold hvor vi ikke var der, da vi kom tilbake husket de oss, og hilste oss hjertelig velkommen tilbake.

De var begge veldig fascinert over at to jenter gikk på bar for å drikke skikkelig øl og se fotball uten å bli dradd med av kjærester.

En gang vi var der, tok Kjersti med seg et skjerf jeg hadde strikket til henne for aqt jeg skulle feste trådene. Jeg hadde med meg nåler, og gjorde det i pausen.

Fascinasjonen ble ikke mindre, særlig hos den ene mannen.

"Du liker fotball, enda bedre, Liverpool?"

"Ja."

"Du strikker, og du lager ikke bare ting til deg selv, men du strikker til venner?"

"Ja."

"Er du singel?"

"Ja."

"Du er ikke en øksemorder eller noe?"

"Nei."

"Jeg tror jeg er forelsket."

Vel. Det ble enda bedre neste gang. Det var på tirsdag. Da hadde jeg ikke vært der på lenge, siden jeg hadde vært bortreist, og sett de andre kampene hos venner. Jeg gikk alene for å se den, og ble hilst velkommen tilbake. De hadde savnet meg :) Etter kampen stod vi utenfor og diskuterte kampen mens vi tok oss en røyk. Han som hadde blitt mest fascinert, snakker men en aksent som jeg først tenkte var finsk, for jeg la merke til at han sa /i/ i stedet for /y/ i et ord (Typisk for islandsk), så jeg snudde meg med en gang og sa "Ertu íslendskur?" Jepp, fascinasjonen ble ikke mindre...

I dag snakket jeg om at jeg hadde sittet og bannet over en latinsk tekst som jeg må oversette, så vi begynte å snakke om språk. Dermed ble det enda bedre, han er og språkfantast! Så da jeg fortalte at hele familien min er språknerder, begynte han å glede seg til familieselskapene.

Kristine har bare hørt om ham gjennom Kjersti da hun fortalte hva som hadde skjedd på baren den gangen. Da jeg ga de den nye informasjonen, fant hun ut at hun måtte begynne å bli med. Men de beste, sa hun, var at andre jenter skryter på seg ting for å lokke menn, men med meg er det jo bare sånn jeg er.

Bestevenninnen min på Island, Mareva, skulle beskrive for meg menn sin reaksjon når de treffer meg.

"First they see you and think 'woah, boobs!'" (Jeg har store pupper. Har alltid hatt det. Kommer fra de urnorske genene) "Then they speek with you, and they go 'woah! A guy! With boobs!'"

Jeg pleier å si at "jeg kan ikke noe for det. Jeg er blond, har uproposjonalt store pupper og lange bein, og jeg liker fotball og godt øl."

Men det var jo bare helt fantastisk at Ørn (mannen fra baren) i tillegg var islandsk, og at jeg derfor, som en av de aller første nordmenn han hadde møtt, helt fint kunne forstå hva han sa da han snakket sitt morsmål.

Ragne

Innlegg #84

2009-04-24T12:33:00.003+02:00

Da er jeg ferdig med nok en MR. Nå er jeg skikkelig trøtt! Sov ikke akkuratt så veldig godt i natt. Er glad jeg går på sovemedisiner, det var nok den eneste grunnen til at jeg sov i det hele tatt.

Det er egentlig rart hvor redd jeg har vært for i dag. Det er så lite logisk! Jeg hater at følelser ikke har noe med logikk å gjøre. Men hvis de finner noe på MRen, er det jo ikke som om jeg hadde vært frisk hvis jeg ikke hadde vært til undersøkelse! Dessuten visste jeg jo at jeg ikke ville få vite noe i dag. Likevel var jeg pissredd. Jeg lå inni trommelen og hadde ikke noe annet å gjøre enn å ligge helt i ro, og prøve å la være å tenke. Sistnevnte var med svært lite hell. Tenkte så mye på alle sykdommer man kan ha i eller ved ryggmargen at jeg holdt på å få panikkanfall. Klarte å la være å hyperventilere kun fordi jeg måtte ligge helt i ro, og ikke ville ødelegge og begynne på nytt igjen.

Jeg snakket litt med den ene radiologen etterpå, og sa at de hadde gjort meg ganke nervøs med all hasten. Hun sa at det sikkert virket mer alvorlig for meg enn det er, at legen sikkert bare ville eliminere noen sykdommer. Så jeg satser på det. Synes godt de kunne sagt det med en gang, ikke sagt "mistanke om ditt og datt", og "direkte henvisning til nevrokirurgisk"! Nå har jeg hvertfall bestemt meg for å drite i hele saken til jeg får svar.

Liker ikke helt at alle antidepressivaene har fått meg til å føle igjen, enkelte ting var lettere å takle uten følelser, kun med logikk.

Nå skal jeg finne meg en kafe, sitte i solen, og observere mennesker.

Oh, holdt på å glemme:

Den beste nyheten jeg har hatt på kjempelenge!

Jeg har fått kjøpe kameraet til min søster, et Nikon D70. Hun skulle oppgradere til D90. Har fått kamerahus, kit-objektiv, minnebrikke og veske til 900!

Tjoho!

Jeg har i den anledning begynt mitt lege påtenkte "ett bilde om dagen"-prosjekt. Ett bilde hver dag som beskriver dagen, eller en hendelse.

Det begynte med at jeg endelig fikk ut de siste tingene fra den gamle leiligheten, så kom gårsdagen, som var helt jævlig, hvor jeg distraherte meg selv med å plante om de bittesmå sitrustrærne mine. I dag har jeg tatt bilde av venteværelse. Fy flate, for et trist sted...

Ragne.

Innlegg #83

2009-04-21T16:24:00.002+02:00

Jeg har jammen vært inaktiv i det siste, gitt.

Hele påsken har bare gått bort i en slags tåketilværelse. Ingenting å gjøre på. Det vil si, jeg burde jo (ironisk nok) lest juleevangeliet på latin i påsken, men det ble gjort fint lite.

Tirsdagen før askeonsdag fikk jeg en svært lite hyggelig telefon fra legen min. En ukes tid før det, var jeg til en ny MR-undersøkelse. For noen år siden ble det oppdaget et hull i ryggmargen min da de lette etter feil med nyrene. (Jepp, jeg har ganske mange mystiske ting som legene ikke helt vet hva de skal gjøre med.) Da fikk jeg diagnosen Syringomyeli(Syrinx), som er en sjelden sykdom som gjør at mer og mer av ryggmargen forsvinner. (Hverken daværende fastlege, eller nåværende hadde hørt om det før, og måtte lese seg opp på temaet da de møtte meg. Jeg utdanner legestanden ;) Dette hullet var langt oppe i ryggen, så det ville gå ut over armene mine. Smerter, svinn av muskler, nedsatt følelse og førlighet... Vel, jeg har hatt fryktelig vondt et par år nå, kronisk dobbel senebetennelse og tennisalbu, og har nedsatt følelse i minst en hånd. Så, jeg ble sendt på MR for å sjekke hvordan det var gått med hullet mitt.

Legen fikk svar allerede på en uke. Det lengste svaret hun noensinne hadde sett. Det er jo alltid et bra tegn... De ville ha meg inn igjen for en undersøkelse til, med kontrastvæske, for de hadde oppdaget noe mer. JEg ble satt på toppen av prioriteringslisten. Jeg vet ikke hva de mistenker, vil ikke vite noe før de kan si noe sikkert. De anbefalte og direkte henvisning til nevrokirurgisk avdeling.

I dag fikk jeg beskjed om at jeg har time på fredag for MR. Gikk ikke så bra å oversette latin etter det, konsentrasjonen forsvant litt...

Men jeg prøver å se på det positive. Hvis jeg blir henvist til nevrokirurgen, er det forhåpentlig vis noe de kan gjøre noe med. Sånn går hvertfall min logikk. Sist gang ble jeg henvist til nevrolog som skulle sjekke reflekser og sånt for å beregne hvor lang tid det ville ta før jeg virkelig ville begynne å merke cyrinxen, men ikke kunne gjøre noe annet. Kirurger pleier jo å gjøre noe. Kanskje jeg kan spille fioln igjen snart? Eller skrive et helt brev uten å måtte ta et døgns pause midt i på grunn av smerter i hånden?

Det andre positive er kontrastvæsken. Jeg er en av de (få) småsadstiske menneskene som synes blodprøver er utrolig fascinerende. Jeg blir helt hypnotisert, og litt glad, av å se blodet strømme fra armen min og inn i en vial. Kontrastværske via blodåre i hånden, er enda gøyere. Væsken er kaldere enn blodet, så man kjenner det strømme oppover armen! Gøy!

Man tar de gledene man får.

Ragne.

Innlegg #82

2009-04-04T15:17:00.003+02:00

Høstdepresjon og vinterdepresjon er jo velkjente fenomener. Men hva med vårdepresjon?

Solen skinner, det begynner endelig å bli varmere i været. I går gikk jeg for første gang uten skjerf og vinterstøvler. Alle smiler og er glade. Og jeg prøver virkelig, jeg og.

Men det er noe med våren. Når den endelig kommer etter at jeg har savnet den i et halvt år, et halvt år uten energi og med nedstemthet, hjelper det ikke.

De siste dagene har derimot vært verre!

Torsdag gikk jeg ikke utenfor døren i det hele tatt!

I går var det strålende fint og varmt, og jeg hadde bestemt meg for å gå på forelesning, siden det var siste gangen før to uker med påskeferie. Og jeg gikk. Og jeg gikk på kafé etterpå, satt ute i varmen og drakk kaffe med gode venner. Det var egentlig en perfekt dag.

Men likevel endte den med at jeg satt alene hos Aleks og drakk øl og hadde det jævlig.

I dag er likedan. Jeg gleder meg overhodet ikke til fest i kveld, og jeg aner ikke hvorfor.

Hva er det med våren? Er det det at jeg merker så utrolig godt at alle andre er glade? Er det det at jeg ikke lenger kan gjemme meg bak ullgensre og store jakker?

Jeg aner ikke.

Men jeg håper det går over snart. Har lekser å lese i ferien. Og trenger tross alt litt overskudd for å lese lange norrøne tekster på latin...

Ragne

Innlegg #81

2009-04-01T13:33:00.002+02:00

Første april i dag. Mohahaha.

Aleks trodde et øyeblikk at han skulle bli pappa. Den var nesten for ond. Var nesten glad for at han ikke gikk på den da han fikk tenkt seg litt om.

Derimot hadde jeg det fryktelig artig med å lure Kristine. Siden min leilighet skulle pusses opp, skulle jeg flytte opp noen etasjer i mellomtiden. Der skulle jeg få stor leilighet med to rom og stort kjøkken. Det skulle til og med være TV der. Den ble bare finere og bedre for hver meliding som gikk mellom oss. Da jeg fikk privatsjåfør, tok hun den. Hihi. Jeg hadde det hvertfall gøy.

Ellers, dette er et dikt som en ny bekjent som heter Alex har skrevet om meg. Litt pinlig, egentlig. Han ville be meg med ut, men han er bare snart 21. Litt i yngste laget, gitt.

Ragne

Innlegg #80

2009-03-30T22:14:00.003+02:00

Jeg har vært veldig lite aktiv i det siste, beklager det. Skal prøve å bli flinkere til å sjekke blogger igjen.

Vet ikke helt hvorfor jeg ikke har hatt energi eller mulighet til å være aktiv her.

Det har skjedd en del. Det meste er i grunnen ikke noe særlig viktig eller interessant for mannen i gaten, så gidder ikke legge ut om alt.

Det jeg synes er noe av det mest interessante, er en ny følelse jeg har oppdaget. Det skjedde en fredag nå nylig. Jeg skulle ta en kaffe ute i solen siden det faktisk var sol. (Det snødde igjen dagen etter, så jeg ble igjen urt til å tro at det var vår alt for tidlig.) Som man kan forvente, endte det med full, uplanlagt festing. (De beste festene blir jo gjerne til på den måten.) Jeg dro til Aleks på vorspiel, og ble dradd med på byn av andre venner. (Stein Olav og Andersen.) Vi løp som noen galninger for å rekke bussen, men den gikk selvsagt ikke, så vi måtte vente en halvtime til. Dette ga Aleks og Alex (Jepp, ganske forvirrende) sjansen til å bli med, så etter en halvtime løp en litt større gjeng til bussen igjen.

Vel fremme på byn, traff vi en stor gjeng gamle venner. Som kjent (?) har jo Aleks og jeg et ganske... eh, merkelig forhold. Aleks har ikke klart å flørte med noen før. (Bortsett fra gode venninner, helst opptatte, så det var slim to non sjanse for at noe skjedde.) Blandt de vi traff på byn, var en veldig søt jente jeg ikke har sett på lenge. Jeg satt og snakket en del med henne, Aleks satt ved siden av. Jeg oppfordret (beordret) ham til å flørte med henne. Og, under over alle under; det funket!

Jah. Det er her denne nye følelsen kommer inn. Sjalusi. Jeg har aldri vært sjalu før! Det var skikkelig ekkelt! Jeg skyldte selvsagt alt på Aleks, som storkoste seg med situasjonen. Særlig da det ble nachspiel hos ham, og søte jenten ble med, helt klart fordi hun ville ha mer tid med ham. Jeg har ganske dårlig samvittighet. Aleks har allerede et par uker i forveien inrømmet at han var forelsket i meg, så hun ble nok ganske skuffet.

Men nå er vi kjærester! Nesten. Kanskje. Hvem vet? Vi var fulle da vi fant det ut...

Hmmm. Kanskje på tide å finne det ut så jeg slipper den ekle følelsen igjen. Regner med den kom på grunn av at jeg visste at han strengt tatt kunne gjort som han ville. Og en kveld med sjalusi var mer enn nok!

Ragne.

Innlegg #79

2009-03-20T17:47:00.003+01:00

Hoi!

Bare en kjapp tur innom for å vise hvordan jeg ser ut etter å ha donert bort omtrent 2/3 av håret mitt :)

Nå bærer det av sted til D (Stord, stor d, get it?) For å være med i innflyttingsfest hos en kompis, Pudell aka Gudmund, i morgen. Glede seg!

Innlegg #78

2009-03-13T22:04:00.003+01:00

Er i Oslo. Kom i går. Anledningen er enda en bryllupsfest for brodern. Denne gangen er det for venner. Så det er langt fra så mye familie å forholde meg til, og det er tross alt i Oslo denne gangen, ikke støkk på en fjelltopp utenfor Hemsedal.

Det var frytelig vanskelig å komme meg til Oslo. Eller, hvertfall til toget. Jeg drasset med meg min tunge koffert gjennom halve Bergen for å komme meg til togstasjonen. Da jeg kom til Galleriet, begynte det å regne skikkelig mye, så jeg ville ta gratisbussen resten av veien. Jeg hadde beregnet veldig god tid for en gangs skyld, så det skulle gå bra.

Jeg spurte en bussjåfør hvor gratisbussen til Byrstasjonen gikk fra, og han fortalte. Jeg gikk bort på stoppet, og kom idet en buss gikk, så jeg måtte vente ti minutter. Det skulle etter mine beregninger fremdeles være tid til å komme meg dit, og kjøpe meg en flaske vann og en sjokolade til turen. Men neida. For jeg var blitt sendt til feil stopp! Jeg kom til feil endestopp! Og bussen skulle stå der i ti minutter før den skulle kjøre hele ruten tilbake! Og da ville jeg garantert ikke rekke toget.

Så, jeg måtte hive meg rundt, ringe etter drosje og sa noe a'la: "Kom og hent meg! Fort!" Den kom, og jeg hadde da 8 minutter på meg. Min meget pessimistiske sjåfør var hellig overbevist om at det ikke kom til å gå, på grunn av allt veiarbeidet over alt i Sentrum. Men han gasset på, jeg betalte på veien med kort, og han fant ut at det raskeste ville være å slippe meg av utenfor Bystasjonen, og at jeg løp over veien. Men der var det jo selvsagt sperret av på grunn av veiarbeid, så jeg kunne ikke krysse over veien. Jeg hadde omtrent 30 sekunder på meg, så jeg hadde ikke tid til at han skulle kjøre meg. Jeg måtte springe opp alle trappene, men min tunge koffert, og gjennom overgangen som går over veien, deretter løpe som en galning og hive meg innpå den første vognen fordi toget holdt på å kjøre. Min vogn var jo selvsagt helt på den andre enden av toget, så jeg måtte kjempe meg forbi ungdomsskolekids med all bagasjen pluss alle beina ut i midtgangen. Og meg, svett, stresset, skjelven, med alvorlige sjokolade- og koffeinabstinenser... Men jeg kom meg frem, hvertfall! Riktignok er mine doble tennisalbuer og senebetennelser ganske mye verre nå enn i går morges, men jeg rakk det!

-----------------------------------------------------------------

Men i dag har vært en betraktelig roligere dag. Men min søster (som jeg bor hos) og kjæresten var på jobb, tok jeg turen til Viegelandsparken for å "skyte". Det var nesten perfekt fotovær for grå statuer. Snø og stein gir finfin kontrast. Det eneste som manglet var noen åpninger i skydekket. Men man kan vel ikke få alt, heller...

Innlegg #77

2009-03-09T12:34:00.002+01:00

De siste dagene har jeg lekt meg med photoshop. Jeg har lastet ned photoshop sc4. Jeg har aldri hatt sc før, så det er litt å lære seg. Her er et bilde jeg har lekt meg litt med i dag. Det er fra bryllupet til Karen og Torbjørn.

Innlegg #76

2009-03-06T12:31:00.002+01:00

Selvmord er et fryktelig vanskelig tema. Det er til og med vanskelig å vite hvorfor det er så vanskelig. Men det er et tema de fleste har en mening om, eller har gjort seg tanker rundt.

------------------ o ------------------

Døden er noe som skremmer mange mennesker. Døden har aldri skremt meg. Livet, derimot, har skremt meg mange ganger. Jeg har aldri villet bli gammel. Alderdom er kanskje det som skremmer meg mest. Antakelig fordi jeg forbinder den med sviktende fysisk og mental helse, og ensomhet. Jeg har mange ganger tenkt på selvmord, vurdert det som en god utvei. Å endelig få hvile etter å ha følt hele mitt liv som om jeg kjemper i en malstrøm for å holde hodet over vannet mens jeg ser land forsvinne lenger og lenger bort. Det som har holdt meg i live, er min stahet. Ganske ironisk. Staheten min har fått meg til å gjøre ganske mye dumt i livet, men det er, når alt kommer til alt, den som har reddet livet mitt.

Når jeg har tenkt på selvmord, har jeg mentalt laget en pro/con-liste. Jeg er 26 år gammel, og har hatt min depresjon i omtrent 18 av de. Det sier seg selv at jeg har problemer med å se for meg at livet kan være noe godt. Det har vært, og er til tider fremdeles, fryktelig vanskelig å se at det er noe vits i å fortsette.

Mange mener at selvmord er egoistisk. Jeg har aldri vært enig i det. Hvor egoistisk er det ikke å kreve at noen piner seg gjennom mange år i et levende helvete for at du skal ha mulighet til å snakke med vedkommende når du vil? Et annet poeng er at når man er så desperat at man velger den utveien, er sannsynlgiheten temmelig stor for at man ikke tror noen bryr seg om man lever eller dør. Jeg antar at det er noe man ikke virkelig kan forstå før man har vært i samme situasjon selv.

--------------------- o ---------------------

Mange er mot selvmord i slike situasjoner, men for når man har en terminal diagnose. Jeg ser ikke den store forskjellen. Man lever med store pinsler i begge tilfellene.

I mange tilfeller, er man syk på en slik måte at man ikke har mulighet til å ta sitt eget liv, og må bare innfinne seg med situasjonen, og vente på å dø på en naturlig måte.

Man har rett på pleie, på å bli holdt levende så lenge som mulig, svært ofte unaturlig og unødvendig lenge. Burde man ikke ha en lik rett på å få slippe? På å bli ferdig?

Det er en situasjon som er grusom for både den syke og de pårørende som må se sine kjære lide. Jeg for eksempel, vil svært gjerne at noen tar livet av meg hvis jeg blir dement. Når jeg er mer inni mitt eget hode enn i virkeligheten, vil jeg ikke mer. Jeg har jobbet med demente, og det skremmer meg virkelig. Når jeg ser inn i en alvorlig dement persons øyne, er det ikke noe liv der lenger. Det er et skall, en kropp uten sjel. Hva er poenget? De pårørende "må" fortsette å besøke denne som ikke lenger er deres mor eller far, se uverdigheten, at pleiere må skifte bleie på ham, at han ikke lenger husker hvem noen er. Mange opplever de mest traumatiske minnene om igjen og om igjen, de lever i krigen igjen, er på flukt fra nazister, blir mishandlet som små, de nærmeste, som søsken og foreldre, dør om og om igjen. Men vi skal holde de i live.

Snakk om egoisme.

--------------------------- o --------------------------

Jeg mener ikke at man ikke skal stoppe noen i å ta livet av seg, men man må se an personen og situasjonen. En fjortenåring som har blitt dumpet av kjæresten skal ikke ta livet av seg. Det skal ikke være den enkle utveien, det skal være den siste utveien. Det skal være en svært godt gjenomtenkt beslutning. Men burde det ikke være opp til hver enkelt å avgjøre når det er nok?

Innlegg #75

2009-03-02T21:32:00.005+01:00

Siden min eksmann fikk kameraet vi fikk i bryllupsgave, har jeg virkelig, virkelig savnet å fotografere. Jeg synes selv jeg begynte å bli forholdsvis flink. Det var og derfor jeg syntes det var greit at han fikk kameraet, jeg begynte å trenge et som er litt mer avansert.

I helgen da min bror giftet seg, fikk jeg heldigvis låne Kjersti sitt kamera. Og nå har jeg endelig fått lagt til Photoshop på dataen min igjen, så nå har jeg fått redigert noen av bildene.

De kan nå sees på fotosiden min. Flere kommer etter hvert :)

Her er en forsmak:

Innlegg #74

2009-02-28T16:23:00.002+01:00

Jeg sitter nå og ser "Spekter" på nrk2, hvor de snakker om alle problemene rundt NAV. Man intervjuer en dame som har havnet i samme situasjon som meg. Hun havnet midt i NAV-helvetet. Hun skulle ha tidsbegrenset uførestønad. Dette tok det lang tid å vurdere, i mellomtiden måtte hun motta rehabiliteringsspenger (!). (Jeg for min del, synes det er blodig urettferdig at hun fikk rehabiliteringsstønad på flekken mens jeg måtte vente et halvt år.) Mens hun ventet på den egentlige stønaden, byttet hun kommune. I programmet er hovedpoenget at kommunene ikke kommuniserte sammen, og at den nye kommunen måtte vurdere rehab.søknad på nytt, og var tvunget til å gå på sosialen i mellomtiden. Hun mente dette var så grusomt, at hun tok kontakt med det gamle NAV-kontoret, hvor hun fikk beskjed om at det var over all fornuft, og at hun overhodet ikke skulle måtte oppleve noe slikt. De forskutterte derfor rehabiliteringsstønaden i mellomtiden.

Jeg har all mulig sympati med denne damen. Likevel kan jeg ikke hjelpe for å føle meg litt mer urettferdig behandlet, da det som var det enkleste i hennes sak, er det vanskeligste i min. Hun ble i tillegg skjermet mot sosialen. Jeg skulle ønske jeg hadde slupet det.

NAV har helt uten tvil gjort min situasjon fryktelig mye mer vanskelig enn man burde kunne forvente. NAV har gjort det stikk motsatte av det de skulle gjort. Poenget med rehabiliteringsstønad er at man skal motta dette mens man fokuserer på å bli frisk. Problemet med å få denne, noe jeg fremdeles, 9 måneder etter levert søknad, fremdeles sliter med, har gjort meg sykere. Den har gjort meg så syk at jeg for første gang i min periode etter jeg fikk diagnosen, sterkt vurderte å be om å bli innlagt.

Det jeg er mest redd for, er at det må ha gått mye verre for andre. Det er alltid en større fisk, alltid noen som har det verre. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke at NAV godt kan ha dyttet noen over grensen, at noen kan ha tatt livet av seg i desperasjon.

Jeg skylder ikke egentlig på NAV. De har altfor mye arbeid, og altfor mye nytt å sette seg inn i. I "Spekter" intervjuet de og mannen som "åpnet proppen", mannen som var den første til å slå alarm om NAV da det ble varslet nedbemanning på kontoret han jobber på. Han beskrev situasjonen i NAV nå, hvor alle skal lære alt, av hverandre, på svært kort tid: "Det er som å finne ut av stukturen i en maurtue ved å intervjue alle maurene en etter en."

De ansatte har nok like mye problemer som brukerne, bare på en annen måte, da reformen ikke gjør ar de ansatte ikke har råd til mat flere dager i måneden.

Det burde vel egentlig ikke være noen tvil om at reformen var en tabbe, og man må tenke nytt. Igjen.

Innlegg #73

2009-02-23T15:45:00.002+01:00

Da har oppussingen av soverommet til Aleks begynt. Jeg fant to farger til veggene som så veldig fine ut i butikken, litt vågalt kanskje. Det ser jeg særlig nå når den ene veggen er ferdig. Den er ganske kraftig, mørk mosegrønn. Jeg er spent på hvordan det blir når det er ferdig. Tenkte å male listene brune, det ser litt rart ut med grønnfargen og hvite lister og vinduskarmer.

Jeg skal legge ut bilder etter hvert.

Den største bekymringen nå er nakken og skuldrene. Har noen avsindige knuter, sikkert etter en stressende helg. Det er en liten haug av de, og de er på noen cm i størrelse alle sammen. Får prøve å strekke godt ut innimellom.

Innlegg #72

2009-02-20T21:41:00.003+01:00

Altfor mange mennesker, alt for mye bråk, altfor store forventninger til at jeg skal være blid og utadvent. Altfor store muskelknuter, dundrende hodepine. Full utslag på min sosiale angst. Mammas klare misnøye med at jeg ikke klarer å være glad og sosial, søster sin nedlatende og irriterende holdning til alt jeg sier de få gangene jeg klarer å si noe som helst.

Umulig å være alene noe sted.

Jeg vil hjem.

Innlegg #71

2009-02-20T15:39:00.002+01:00

Litt over ett døgn med familien, og jeg er klar for å drepe noen. Kan ikke helt sette fingeren på hva som irriterer meg så grenseløst, men det er noe. Går sikkert bedre senere i dag og i morgen. Det var nok mest bilturen som holdt på å ta knekken på meg.

Det virkelig positive er at jeg har fått låne snille Kjersti sitt kamera, så jeg får endelig tatt litt bilder igjen. Får dessverre ikke lastet opp her, har for dårlig kontakt med det tråløse nettet. Men det kommer nok litt etter hvert.

Innlegg #70

2009-02-19T12:47:00.002+01:00

I dag bærer det av sted til Hemsedal eller noe sted der omkring. Er ikke helt sikker på nøyaktig hvor, men det spiller jo mindre rolle siden jeg bare skal sitte på i bilen likevel...

Kjolen ble ferdig en gang utpå natten i går. Litt i siste liten, akkuratt som det pleier å være. Jeg skal ta bilde av den og legge ut så dere får se. I mellomtiden har jeg begynt på nok et syprsjekt. Denne gangen er det et skjørt som står for tur. Etter det, blir det bukse. (Til dere som kjenner meg: Ja, det er ganske utrolig, men snart er jeg faktisk innehaver av hele TO bukser!)

Jeg tror nok jeg skal ta med meg dataen, så har jeg en veldig god unnskyldning til å snike meg av gårde for å være alene innimellom. Det tror jeg nok trengs. Så jeg kommer nok til å gi en lyd fra meg selv om jeg er på fjellet. Håper hvertfall det.

Ragne

Innlegg #69

2009-02-17T21:15:00.002+01:00

Det er jo langt ifra bare meg som har bursdag på denne tiden. I går hadde min eldste søster Kjerstin, og den 5.mars fyller en annen søster 28. Jeg har jo ikke penger til å kjøpe gaver til noen, til min venninne Kjersti (som har bursdag dagen etter meg), striket jeg et skjerf av noe garn jeg hadde til overs. Kjerstin vet jeg ikke helt hva skal få enda, blir vel til at jeg lager et par cd'er til henne. Reidun er veldig glad i giraffer. I skapet mitt fant jeg et par gensre jeg ikke bruker så mye, den ene brun, den andre orange. De ble til denne.

Gleder meg til å gi henne den!