Det er godt med ferie, men ikke bare godt.
For meg innebærer ferie at jeg må ha en ekstrem selvdisiplin. Det tar enormt mye å komme seg opp om morgenen når man ikke har noen planer! Og planer er ikke så lett å lage når det ikke er noen andre som har ferie.
Jeg må komme meg ut hver dag, jeg må altså finne noe å gjøre på ute hver dag. Som helst ikke innebærer for mye bevegelse, for det er svinaktig glatt, og jeg har allerede falt flere ganger, og har mindre lyst til å brekke noe. Det skal helst ikke koste noe særlig heller. Det må være ganske tidlig, for hvis jeg ikke kommer meg ut før ca ti, blir jeg hjemme, og dagen er ødelagt sammen med humør. Og da snakker jeg ikke om at jeg bare blir litt gretten, jeg snakker om at jeg blir fullstendig apatisk. Alt er svart, og jeg klarer ikke gjøre noe som helst. Ikke spise, ikke lese, ikke sove, ikke se TV, og det er for sent å komme meg ut for å fikse det.
Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men det er fryktelig, fryktelig tungt, og livsviktig, å finne noe hver eneste dag. En lege sa til meg en gang at hun skulle ønske det gikk an å gi kafébesøk på blå resept, og hun hadde et poeng. Det er veldig dyrt å være syk. Man trenger sysselsetting, som ofte blir på kafé, jeg har mye mer tid til å bruke penger enn folk som er i jobb.
Og trøsteshopping er vel et velkjent fenomen.
Ragne
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar