Innlegg #154

På bt.no leser jeg i dag om 22 år gamle Ida som har spiseforstyrrelser. Da hun var 16, gikk hun selv til legen for å få hjelp, og opplevde noe jeg tror dessverre er ganske vanlig; Å ikke bli tatt seriøst.

For en 16 år gammel jente med spiseforstyrrelse å bli spurt om vekten sin, er ille nok. Men å da få beskjed om at man ikke er tynn nok til å ha et problem!

Mange av mine uendelig mange behandlere var av samme typen. Jeg gikk til den første psykiateren, og fikk beskjed om at jeg hadde en svært kompleks lidelse, med blant annet tre forskjellige spiseforstyrrelser: anorexi, bulimi, og tvangsspising. Når jeg siden fikk uendelig mange forskjellige behandlere, måtte jeg oppsummere problemene mine for hver gang. Når jeg fortalte om spisingen, veide de fleste meg med blikket, og sa at det ikke stemte. For å ha anorexi eller bulimi, må man være 20% undervektig, eller noe i den dur.

Nå har det seg sånn at de færreste har bare en av disse spiseforstyrrelsene. Tvangsspisere kompenserer gjerne med bulimi for å prøve å holde vekten. Anorektikere har ofte perioder med tvangsspising. For ikke å snakke om trening! Som og er en spiseforstyrrelse, tross alt. (I mangel på et bedre begrep.) Man trener altfor mye for å kompensere enten for å være for tynn, eller for å spise for mye.

Jeg husker at jeg etter timer med uforstående behandlere, tenkte at hvis jeg hadde kunnet, ville jeg grett. Jeg begynte og å fundere på hva som måtte gjøres for å bli tatt seriøst, og om det var noe poeng i å prøve, eller om jeg bare skulle gjøre slutt på lidelsene mine med en gang.

Hvis personer som er utdannet til å hjelpe mennesker i en så fortvilet situasjon ikke kan forstå at man har et problem, hvem skal da forstå? Hvor har de lært disse definisjonene? Det heter en "spiseforstyrrelse", det vil si at når man har et problem med mat og matinntak, har man en spiseforstyrrelse. Man går og tenker på det hele tiden, det styrer alt man gjør hver eneste dag, men jeg, som er 1,75 høy, måtte ha veid ca 45 kilo for å i det hele tatt bli vurdert tatt alvorlig. Selv om mat og tanker om vekt har styrt livet mitt i årevis.

Er det på tide å oppdatere lærebøkene i psykologi?

Er det på tide å oppdatere psykologene, kanskje? Og legene? Til og med psykiatere?

Dess lenger man går uten hjelp med en spiseforstyrrelse, dess vanskeligere er det å jobbe seg ut av den. Hvis man da må gå i årevis for å finne en behandler som tar deg seriøst, blir dette enda vanskeligere. Man gir opp. Når man har et sånt problem, er det de færreste som har kampvilje til å sloss for å få hjelp!

Det er på tide alle får øynene opp for at en spiseforstyrrelse ikke er å veie 40 kilo og holde på å dø av underernæring.

Ragne.